Røyskatt har fått navnet fordi den er en mester til å jakte mus. Arten tilhører den norske urfaunaen og trolig det rovpattedyret i Norge med størst utbredelse.

Kjennetegn

Røyskatt kjennetegnes på sin langstrakte og muskuløse kropp, og den svarte haledusken. Sommerpelsen er brun på ryggsida og et stykke nedover yttersida av føttene, mens buksida er lys i fargen. Vinterpelsen er helt hvit, med unntak av den svarte halen. 

Utseende og størrelse hos røyskatt varierer mye innenfor artens utbredelsesområde. Hanner er generelt større enn hunner, men ellers er kjønnene like. Kroppen er langstrakt og muskuløs. Hodet er lite og snuten kort med lange stive værhår. I motsetning til snømus har røyskatt en karakteristisk svart dusk i enden av halen. Røyskatt får den hvite vinterpelsen i november, men skiftet til sommerpels skjer allerede i mars-april. Pelsen blir da brun på ryggsida og et stykke nedover yttersida av føttene. Hodepartiet er mørkest, mens buksida har en lys, ofte kremgul, farge. Haledusken er alltid svart. I Sør- og Mellom-Europa er røyskattpelsen brun året rundt.

Utbredelse

Røyskatt finnes i hele Europa, unntatt Middelhavsområdene. Arten er trolig det rovpattedyret i Norge med størst utbredelse, og arten forekommer i stort sett alle naturtyper. Røyskatt har imidlertid forkjærlighet for åpent terreng med smutthull der det er mulig å gjemme seg, slik som steingjerder eller ur. Den slår seg ofte til ved bebyggelse, og kan også flytte innomhus. Mye tyder på at røyskatt søker innendørs, når smågnagerne forsvinner utendørs – trolig fordi de finner mus å jakte på her. Røyskatt som jakter mus innomhus kan gjøre betydelig skade ved å krafse opp og ødelegge isolasjon i gulv, vegger og tak. Avføring kan dessuten forårsake luktproblemer. Mange steder blir røyskatt likevel godt mottatt som leieboer, siden den holder kjeller og loft fri for smågnagere.

Levevis

Røyskatt er ikke spesielt sosial og dyrene opptrer mest alene. Unge dyr får til en viss grad innpass i territoriet til eldre dyr. Røyskatthanner etablerer vanligvis territorium i nærheten av fødestedet, og dette forsvares mot andre hanner. Hunner kan imidlertid få innpass på territoriet til en hann, og kjønnene har ofte overlappende territorier som de sammen forsvarer mot inntrengere. Ofte holder røyskatt seg til samme område hele livet, men territoriestørrelsen endrer seg gjennom året med tilgangen på mat.

Lukt er det viktigste kommunikasjonssignalet, og røyskatt kommuniserer både med luktstoff i ekskrementer, urin og sekret fra analkjertler. Sannsynligvis er luktstoffene individspesifikke, særlig de fra analkjertlene. Luktmarkering brukes til å markere territoriegrenser og signalisere sosial status til andre individ. Dominante individer av begge kjønn er de som er mest ivrige til å luktmarkere. Selv om lukt er den sentrale kommunikasjonsformen, er kroppsspråk og lyder også viktig. Røyskatt kan være hissig og gi fra seg en skarp, smekkende, lyd når den blir sint. Når dyrene blir stresset kan de også utstøte en hvinende lyd. Kurring brukes når dyrene søker kontakt med hverandre, og det er også denne lyden mora bruker når hun kommuniserer med ungene.

Røyskatt har fått navnet fordi den er en mester i musejakt, så folk ville gjerne ha røyskatta ved husene. «Røys» i navnet har nok sammenheng med at dyret trives godt i områder med steinutgarder, og det var det mye av mange steder – bl.a. i tilknytning til setervoller. Her fant røyskatta både mat og skjul. 

Selv om smågnagere er det dominerende byttedyret kan den også ta hareunger, fugleegg og fugler opp i skogsfuglstørrelse. Lengre sør i Europa er kanin en del av menyen. Røyskatt forsyner seg gjerne av fiskerester og husholdningsavfall. Arten hamstrer mat, men samler også andre gjenstander. Det er blant annet observert at dyrene har fraktet spiker til en bestemt lagringsplass. Disse har til og med blitt plassert på en symmetrisk måte, med spissen opp og hodet ned.

Reproduksjon

Paringstiden er vanligvis en gang mellom mai og juli. Røyskatthanner blir kjønnsmoden når de er om lag ett år, og da kan de streife over områder på flere kvadratkilometer for å få paret seg med så mange hunner som mulig. De fleste hunner parer seg allerede før de er ett år gamle, ofte før de er avvent – det vil si når de er fem til åtte uker gamle.

Røyskatt har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktete egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter. Poenget med forlenget drektighet er å sikre at avkommet kommer til verden på det tidspunktet som er mest gunstig. Vanligvis fødes ungene i april og mai, selv om de også kan bli født så tidlig som februar-mars. Det kan med andre år gå et år fra paring til fødsel, selv om den aktive drektighetstiden bare er på om lag 30 døgn.

Røyskatt kan lage bol i alle mulige hulrom, blant annet steinrøyser og hule trær. Yngelbolet fôres ofte med mose, tørt gress og fjær. Størrelsen på ungekullet avhenger av mattilgangen. I smågnagerår kan røyskatt få et tosifret antall unger, men det er mest vanlig å få mellom fem og åtte. Ungene er født blinde, og åpner ikke øynene før de er omtrent seks uker gamle. Da er de imidlertid raskt i stand til å følge mora utenfor hiet. Mora kan flytte ungene dersom hun blir forstyrret i bolet. Hun går heller ikke av veien for innovative løsninger i denne flytteprosessen. Det er blant annet observert at dyret har plassert ungene på flytende objekter og fraktet dem over åpent vann.

Fiender, parasitter, sykdommer

Rev, rovfugl og ugler kan ta røyskatt. Det er funnet rester etter røyskatt i både ekskrementer og gulpeboller fra både rødrev, katt, kongeørn, musvåk, kattugle, slagugle og hubro. Den vanligste dødsårsaken er imidlertid matmangel. Når smågnagerbestanden bryter sammen dør røyskatter i hopetall. En røyskatt blir sjelden over fire år, og i snitt blir den bare halvannet år gammel.