Alke er, sammen med teist, den av våre alkefugler som lever mest kryptisk i hekketiden. Alkene hekker skjult i fuglefjellet, og skilles fra lomvi og polarlomvi blant annet på sitt høye flattrykte svarte nebb med hvite tverrstriper.

Kjennetegn

Alken er ca. 38 cm og veier 600-900 gram. Den har en svart og hvit fjærdrakt, og skilles i alle drakter fra lomvi og polarlomvi på sitt høye flattrykte svarte nebb med hvite tverrstriper. Den har dessuten en lengre stjert som dekker føttene i flukt. I vinterdrakt har den hvite kinn, strupe og hals. Kjønnene er like. Ungfuglene har et lite spinkelt nebb og ligner noe på unge polarlomvier, men er mye lysere bak øyet enn disse.

Biologi

Alken er kolonihekker, som oftest plasserer egget skjult i en steinur eller bergsprekk, sjeldent åpent på en berghylle. Alder ved første gangs hekking er 4-5 år, og den legger kun ett egg. Egglegging skjer i perioden fra begynnelsen av mai til begynnelsen av juni. Egget ruges av begge foreldrene i ca. 36 dager. Ungen forlater kolonien når den er ca. 18 dager gammel.

Alken lever av småfisk, planktoniske krepsdyr og børstemarker. Den dykker for å hente mat.

Alken har en fullstendig myting etter hekkesesongen i august-oktober, og er flyveudyktig mens vingefjærene vokser ut igjen. Den myter så fjærene på hode, strupe og hals til sommerdrakt i perioden januar-april.

Utbredelse

Alken er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren. I Norge hekker den i fuglefjell fra Rogaland til Øst-Finnmark, samt på Jan Mayen og Bjørnøya. Arten overvintrer langs hele norskekysten.

Bestandsstatus

Hekkebestanden på fastlandet er beregnet til under 55 000 par, men dette estimatet er svært usikkert da arten lever skjult i hekketiden og således er vanskelig å taksere. Det forrige estimatet på hekkebestanden var ca. 25 000 par i 2005 (Barrett et al. 2006) men det er ingen tegn til at bestanden er fordoblet i denne perioden. På Jan Mayen, Bjørnøya og Spitsbergen hekker anslagsvis i underkant av 250 par.

Alken bringer maten til ungen i nebbet. Her har den kommet inn med en tobis (sil).

Referanser

Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H. & Anker-Nilssen, T. 2006. The status of breeding seabirds in mainland Norway. Atlantic Seabirds 8: 97-126.

Snarveier