Jerven er Norges største mårdyr, men likevel ikke stort større enn en grevling. 

Kjennetegn

Jerv er Norges største mårdyr, men likevel ikke stort større enn en grevling. Hannen veier mellom 12 og 18 kilo, og er generelt større enn hunnen som veier 8 til 12 kilo. Kroppslengden kan bli inntil en meter, men vanligvis er kroppen 70 til 85 cm. Kroppsbygningen er muskuløs og kraftig, og jerven kan minne om en liten bjørn. Halen er buskete og måler normalt 25 til 35 cm. Beina er nokså korte og labbene er store med kraftige, lyse klør. Jervens hode er både kraftig og bredt, og i profil likner det litt på et bjørnehode. De avrundede ørene er små i forhold til hodet for øvrig, men gulbrune kanthår gjør at de likevel synes godt. Pelsen er meget tykk, med grå bunnull og lange, glinsende dekkhår. Disse har en sterk vannavstøtende effekt, ved siden av at de isolerer godt mot kulde. Fargen er mørkebrun til svart, men langs kroppsidene er det lyse innslag i pelsen. Jerv har dessuten en karakteristisk gulaktig farge på pelshårene i pannen og på kinnene. Noen individer har også nokså hvite pelshår i brystregionen. Jerv har kraftige tenner og kjevene har muskulatur som er festet til kraniets beinkam. Det gir et så kraftig bitt at dyrene både kan knuse bein og spise frossent kjøtt.

Utbredelse

Jerv finnes i Fennoskandia – det vil si den skandinaviske halvøy (Norge og Sverige), Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland – og i taiga- og tundraområdet i hele palearktis og Nord-Amerika. Jerv lever både i skogen og på snaufjellet, men trives best i skoggrensa siden mattilgangen er best her. Undersøkelser i Dovreområdet har vist at dyrene beveger seg raskest i snaufjellsterreng, men dette er stort sett å betrakte som transportetapper mellom steder det finnes mat.

Levevis

Jerven er en typisk åtseleter. Den har en fremragende luktesans og kan lukte seg fram til kadaver på lange avstander. 

Jerv er ansett for å være nokså usosial, og holder seg stort sett for seg selv utenom paringstida. Da holder hunner og hanner sammen i noen dager. Arten trenger store leveområder, og kan tilbakelegge store avstander på kort tid. En hannjerv kan godt gå 30 til 80 kilometer i løpet av en natt. Dyrene framstår som svært målbevisste på slike turer – de følger ofte gamle «jervstier» og dukker opp på de samme stedene år etter år. Aktivitetsområdet for en hunn i hiperioden kan variere fra 40 til 100 km², men utover sommeren kan dette utvides til over 1400 km². Tisper uten unger kan streife over områder på flere tusen km². Hanner har normalt betydelig større territorier enn hunnene, og vanligvis er det to eller tre hunnterritorier innenfor området til en hann. Den viktigste faktoren som bestemmer størrelsen på aktivitetsområdet synes å være tilgangen på mat.

I fjellområder med rein er det oftest mye mat å finne for jerven. Blant annet omkommer rein, både enkeltindivider og flokker, hvert år i snøskred. Jerv er en typisk åtseleter, og spiser alt fra forulykket rein til slakteavfall og rester fra andre rovdyr. Arten har en fremragende luktesans og kan lukte seg fram til kadaver på lange avstander. Kostholdet er imidlertid variert og jerv spiser både smågnagere, hare, rev, fugl, sau og rein. Det er også noen få kjente tilfeller der jerv har tatt elg. Større byttedyr jakter den gjerne på etter store snøfall. Jerven har store poter som fordeler kroppsvekta jevnt på snøen, slik at den ikke tråkker gjennom slik hjortedyr gjør. Når den springer inn en rein i dyp snø, hopper den raskt opp på ryggen til dyret og dreper det med et kraftig bitt som knuser nakkevirvelen.

Jerv er en overskuddsdreper, det vil si at den dreper mer enn den spiser i gode perioder og gjemmer overskuddet til magrere tider. Dette er en avgjørende egenskap for dyr som skal overleve i høyfjellet, hvor det gjerne går lange perioder uten mulighet til å skaffe mat. Overskuddsmaten gjemmes gjerne i myrer, bekker, snøfonner eller steinur. Selv om jerven ikke er så stor kan den frakte hele byttedyr flere kilometer. Matlagrene er ofte i nærheten av hiet, og en hunn med unger kan bruke et slikt matlager i opptil et halvt år.

Jerv kommuniserer først og fremst gjennom lukt. Ved endetarmen og kjønnsorganene har den spesielle kjertler som skiller ut et sekret med luktstoff. Både urin og ekskrementer inneholder dette luktstoffet som brukes til å markere territoriet. Markeringene skjer vanligvis på forhøyninger i terrenget, slik at luktmolekylene fraktes over lange avstander med vinden. Jerv kan også lage frese- og knurrelyder, som ofte sammenliknes med grizzlybjørnens lyder. Den lager særlig slike lyder dersom den vil skremme andre rovdyr som kommer i nærheten av maten.

Reproduksjon

Jervetispene er kjønnsmodne når de er omkring 15 måneder gamle, men får normalt sitt første ungekull når de er omkring to år. Hannene er kjønnsmodne etter omtrent 14 måneder, men får sjelden pare seg før de er tre-fire år. De fleste tispene får ikke unger etter at de er omkring ti år, og hannene blir ofte utkonkurrert av yngre individ før de er åtte år. Paringstida varer fra april til august. Jerv har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktete egget fester seg i livmora, slik at fosterutviklingen starter. Poenget med forlenget drektighet er å sikre at avkommet kommer til verden på det tidspunktet som er mest gunstig. Når egget først har festet seg tar det imidlertid bare 30-50 dager før ungene blir født, vanligvis i februar-mars.

Jerv trives i de store fjelldalene på grensen mot snaufjellet, og hiet legges typisk i steinur eller i snøfonner på toppen av rasmarker. Rett før ungene blir født tar hunnen i bruk et primærhi, som hun graver ut i snøen. Dette kan bestå av et nettverk av tunneler på flere titalls meter. Etter hvert som snøen smelter flyttes ungene til et sekundærhi i en trygg rasmark. En jervtispe kan få to til fem unger, men vanligvis blir det født tre. De har hvit pels, ingen tenner og lukkede øyne. Vekta er 80-90 gram og lengden omkring 12 cm. Etter hvert blir pelsen brun, og etter bare to måneder veier de mellom tre og fire kg. Etter ni-ti uker begynner de å ta til seg fast føde i tillegg til morsmelka. I slutten av mai er de store nok til å følge mora mellom ulike dagleier og matlagre i territoriet. I juni utforsker de terrenget på egen hånd og kan vandre flere kilometer mens mora jakter.

I midten av september har de nådd nesten voksen kroppsstørrelse og er nokså uavhengig av mora. På denne tida øker ofte antall sau og lam tatt av jerv, særlig i områder med reproduserende tisper. Dette kan ha sammenheng med at ungene nå er i ferd med å lære og jakte, og at hunnene begynner å lagre mat for vinteren. Ungene forlater vanligvis hjemmeområdet før de har blitt ett år, men noen blir til de er kjønnsmodne. Hunnene kan leve i ytterkanten av moras revir til de er to til tre år gamle. Bare en tredjedel av jervtispene får unger hvert år. Det tyder på at reproduksjon er en kostbar investering som krever at tispene både er i god kondisjon og har god næringstilgang.

Fiender, parasitter, sykdommer

Undersøkelser fra Sarek nasjonalpark i Sverige har vist at omkring 70 % av jervungene overlever første leveår. Hele 70 % av de ungene som ikke overlever blir drept av voksne jerver, men det er ikke klart om det er fremmede hunner eller hanner som står bak. I tillegg til jakt, er det noen som dør på grunn av sykdom eller snøskred. Voksenoverlevelsen er på over 90 %.