Overbeskatning av nøkkelarter fører i første omgang til reduserte populasjoner av de beskattete artene, men kan i neste omgang føre til sterk ubalanse i hele økosystemet. En slik ubalanse kan komme til uttrykk på flere måter, for eksempel som ubalanse mellom trofiske nivåer og som reduksjon av økosystemets produktivitet. Tilstandsvariabelen overbeskatning (7OB) adresserer tilstandsvariasjon relatert til påviselig overbeskatning i natursystemer på naturlig mark/bunn, f.eks. ved høsting av tang og tare, overutnyttelse av fiskepopulasjoner etc.

Overbeskatning kan ramme alle fiske-, fugle- og pattedyrpopulasjoner som beskattes (høstes) gjennom fiske eller jakt, samt populasjoner av enkelte arter i andre artsgrupper (for eksempel reker, hummer og andre krepsdyr, akkar og andre blekkspruter og sopp). De fleste høstbare populasjoner tilhører dyr med stor bevegelighet. Relevant romlig skala er derfor først og fremst (1–)10–1000 km.

Definisjonen av «overbeskatning», som gjenspeiles i måten tilstandsvariabelen overbeskatning (OB) blir trinndelt, adresserer observerbare naturegenskaper; effekter på populasjoner, artssammensetning og/eller økosystemfunksjon av en viss varighet. Rent generelt er det en vitenskapsfilosofisk utfordring at det ikke uten videre kan trekkes slutninger fra observerte sammenhenger (korrelasjoner) til årsakssammenhenger (Shipley 2000). Det kan derfor, i hvert enkelt konkrete tilfelle, være vanskelig på reint faglig grunnlag å fastslå om man står overfor overbeskatning eller ikke. Beslutninger om å karakterisere eller ikke karakterisere en økosystemendring som overbeskatning krever spesielt god dokumentasjon fordi det er en nasjonal målsetting ikke å overbeskatte viktige populasjoner og fordi ethvert utfall (for eller imot å karakterisere et endringsmønster som overbeskatning) får økonomiske konsekvenser og lett kan bli oppfattet som motivert av (miljø- eller nærings)politiske hensikter. Denne nasjonale målsettingen kommer klart til uttrykk på Fiskeri- og kystdepartementets hjemmesider, der overbeskatning gjentatte ganger nevnes som en stor utfordring, I 2007 ble dette formulert slik: «Strenge reguleringer er nødvendige for å hindre overbeskatning av ressursene. Norge legger stor vekt på forskning for å få kunnskap om ressursene, miljøet i havet og hvordan samspillet mellom artene fungerer. Anbefalingene fra norske og utenlandske havforskere utgjør det viktigste beslutningsgrunnlaget når kvotene for fisket skal fastsettes.» Tilsvarende målsettinger ligger til grunn for dagens forvaltningsregime for jaktbart vilt.

Nedgangen i de norske villaksbestandene kan tjene som eksempel på kompleksiteten i spørsmålet om hvorvidt overbeskatning foreligger, og eventuelt i hvilket omfang (se Anonym 1999). Vurderinger av om overbeskatning foreligger og plassering til trinn langs overbeskatning (7OB) bør derfor baseres på konsensusvurderinger som relevante fagmiljøer stiller seg bak.

Måleskala og registreringsmetode

Naturlig dynamikk gjør det vanskelig å påvise at en populasjon er overbeskattet, og enda vanskeligere å påvise effekter på andre deler av økosystemet. Det finnes ingen sikre metoder for tallfesting av mer komplekse effekter av overbeskatning, dersom det ikke finnes store dataserier av presist stedfestete observasjoner (hvilket det gjør for svært få økosystemer).

Begrepet «overbeskatning» defineres i NiN-sammenheng som «høsting av bestander av nøkkelarter i et omfang som for lengre tid (minst 6 år) reduserer denne arten eller disse artenes populasjoner og influerer på artssammensetning og/eller økosystemfunksjon». Begrepet «overbeskatning» brukes i NiN-sammenheng ene og alene for å beskrive naturtilstandsvariasjon, det vil si effekten på den aktuelle naturen, uten noe element av verdivurdering eller politisk (for eksempel landbruks- eller fiskeripolitisk) vurdering.

Definisjonen av overbeskatning krever at effekter på den beskattete populasjonen varer « lengre tid (minst 6 år)» og at det også må foreligge effekter på mengde eller forekomst av andre arter, for å karakterisere natur som overbeskattet. Definisjonen legger opp til å karakterisere graden av overbeskatning ved sammenlikning mellom artssammensetningen i en arealenhet slik den framstår på et gitt tidspunkt og i en nullsituasjon (referanse uten overbeskatning). Nullsituasjonen vil, som generaliserte artslister, være et ideal som kan sammenstilles gjennom ekspertvurdering. Mangelen på en referanse i motsatt ende av overbeskatningsgradienten forhindrer bruk av en referansebasert variabel (R-type) for å angi graden av overbeskatning (7OB). Tilstandsvariabelen overbeskatning (7OB) trinndeles etter prinsippene for standardisert trinndeling av gradienter (se NiN[2]AR1, kapittel B2) ved bruk av anslag for ulikheten i artssammensetning mellom aktuell artssammensetning og nullsituasjonen.

Kunnskapsbehov

Kompleksiteten i overbeskatningsproblematikken, samt implikasjonene av å konkludere at det foreligger overbeskatning, fordrer at vurderinger av overbeskatning baseres på et breiest mulig kunnskapsgrunnlag.

Kriterier på sikker påvisning av overbeskatning bør drøftes.

Det bør avklares hvorvidt begrepet «overbeskatning» skal adressere effekter på den beskattete arten alene, eller om også effekter på mengde eller forekomst av andre arter må foreligge før det skal sies å foreligge en overbeskatningssituasjon.

Det er behov for grundig faglig utredning av hvorvidt overbeskatningstilstander foreligger i norsk natur og eventuelt i hvilket omfang.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser

Overbeskatning kan komme til uttrykk som ubalanse mellom trofiske nivåer (kråkebollenedbeitingen av tareskogen kan være et eksempel på dette), men i de fleste tilfeller (og i første omgang) resulterer overbeskatning i effekter på de beskattete populasjonene alene. Kun endringer i artssammensetning eller økosystemfunksjon som er resultatet av åpenbar overbeskatning, skal beskrives ved hjelp av tilstandsvariabelen overbeskatning (7OB). Tilfeller av ubalanse mellom trofiske nivåer med ukjent eller usikker årsak skal beskrives ved bruk av tilstandsvariabelen ubalanse mellom trofiske nivåer (7UB)

To av variablene som inngår blant det europeiske miljøbyrået EEA sine 26 indikatorer for biologisk mangfold adresserer overbeskatning i marine systemer (Nybø et al. 2008): «Marin trofisk indeks» og «Fiskerier: Europeiske kommersielle marine fiskebestander innenfor biologisk sikre grenser». «Marin trofisk indeks» er en beskrivelse av det trofiske nivået som marine fiskearter fiskes på; jo mindre fiskene er og lavere i næringskjeden de befinner seg, desto større er faren for, og konsekvensen av, overfiske. EEA-indikatoren «marin trofisk indeks» beregnes på grunnlag av offisielle landingstall (der enkelte fangster kan være underrapportert), mens fiskebestands–indikatoren er basert på reelle overvåkingsdata. Nybø et al. (2008) vurderer derfor sistnevnte som en mer pålitelig indikator på overbeskatning.