Menneskers aktiviteter medfører tilsiktete eller utilsiktete utslipp av en rekke naturfremmede kjemiske stoffer. De fleste utslippene er små og uten betydning for miljø eller artssammensetning, men noen kan ha sterk effekt på alle eller et utvalg av organismene som lever i et område som påvirkes. Den flerdimensjonale tilstandsvariabelen miljøgifter og annen forurensning (7MG) fanger opp virkninger av kjemiske stoffer som, når de slippes ut i tilstrekkelig mengde eller høy nok konsentrasjon, har en merkbar og langvarig effekt på artssammensetningen.

BI Biocider avgrenses i forhold til andre organiske miljøgifter som beskrevet i EUs biociddirektiv (98/8/EC), som omfatter 23 produkttyper fordelt på fire hovedgrupper (desinfeksjonsmidler og alminnelige biocidprodukter; konserveringsmidler; skadedyrbekjempingsmidler; andre biocidprodukter). Eksempler på biocider som omfattes av direktivet er treimpregneringsmidler, insektmidler og bunnstoff til båter. Lokale (direkte) effekter av plantevernmiddelbruk (biocider eller pesticider som nyttes i jordbruket), som ikke omfattes av biociddirektivet, blir i NiN inkludert i den flerdimensjonale tilstandsvariabelen jordbruk (aktuell bruk av jord) (7JB) som enkeltvariabelen sprøyting med pesticider (7JB–PE).

OL Olje og andre petroleumsprodukter og –RF Radioaktiv forurensning er utskilt som egne enkeltvariabler innenfor miljøgifter og annen forurensning (7MG) fordi disse representerer forurensningssituasjoner med veldefinert årsak, har lett observerbare og/eller målbare effekter på miljø og artssammensetning, (oftest) lokalisert geografisk utbredelse og relativt liten sannsynlighet for at forurensningsepisoder skal gjenta seg.

OM Organiske miljøgifter omfatter andre organiske stoffer med giftvirkning på organismene enn de som er definert som biocider, pesticider (plantevernmidler) som nyttes i jordbruket, eller olje og andre petroleums­produkter. Til organiske miljøgifter hører først og fremst kjemiske stoffer som nyttes i industriell produksjon, med utilsiktet negativ virkning på miljøet når de slippes ut. Et typisk eksempel er bromerte flammehemmere (http://www.miljodirektoratet.no/no/Tema/Kjemikalier/Miljogifter/Bromerte_flammehemmere/), en gruppe på omkring 70 ulike organiske stoffer som inneholder brom og som nyttes for å redusere brennbarhet, først og fremst i elektriske og elektroniske produkter. Andre eksempler er ftalater (mykgjørere i plast), PCB (polyklorerte bifenyler, som har vært benyttet som tilsetningsstoff i en rekke produkter, som for eksempel betong, fugemasse og isolerglass og som kommer ut i naturen ved lekkasje eller avhending) og polyfluorerte organiske forbindelser (PFCer) som brukes som belegg i kokekar (teflon) og på vannavstøtende tekstiler.

UO Uorganiske miljøgifter omfatter en lang rekke tungmetaller, som for eksempel kvikksølv, bly, kadmium, krom, arsen og kobber. Fluor (i form av fluorid F) inngår også i uorganiske miljøgifter.

XF Annen forurensning omfatter miljøgifter som ikke passer med beskrivelsene av de spesifikke enkeltfaktorene som ligger til grunn for de fem andre enkeltvariablene.

Miljøgifter og annen forurensning (7MG) kan gi opphav til effekter på alle skalaer fra få m (lokalisert anvendelse av biocider) til organiske miljøgifter (for eksempel bromerte flammehemmere, som spres med luftstrømmer over store deler av kloden).

Kunnskapen om effekter av miljøgifter og andre forurensninger på naturen har økt sterkt fra det på 1960-tallet ble klart at spredning av miljøgifter er et globalt problem og fram til i dag. Miljøgifter er kjemiske stoffer som enten er syntetiske og derfor ikke forekommer naturlig, eller naturlig forekommende stoffer som slippes ut i sterkt oppkonsentrert form. Nesten uten unntak har de kjemiske stoffene som inngår i enkeltvariablene som utgjør miljøgifter og annen forurensning (7MG) direkte negativ effekt på alle organismer. Miljøgifter kan imidlertid virke på organismene på mange ulike måter. Fordi mange miljøgifter ikke forekommer naturlig, finnes heller ikke effektive prosesser for å bryte dem ned. Derfor akkumuleres de i organismene, sterkere desto høyere opp i næringskjedene man kommer. Akkumulerte miljøgifter kan få store konsekvenser for dyr som lever av dyr, mens de (i de mengdene de forekommer i norsk natur) ikke har noen effekt på planter og dyr på lavere trofiske nivåer (planteetere). Et typisk forekomstmønster for «klassiske» miljøgifter er utviklingen for biocider, andre organiske miljøgifter og tungmetaller (som inngår i uorganiske miljøgifter) i rovfugl. Fra Norge finnes svært gode dataserier for en rekke miljøgifter i fugl som går helt tilbake til 2. verdenskrig. Nygård et al. (2006) viser at innholdet av tungmetaller og «gamle biocider», som for eksempel DDT, i rovfuglegg har avtatt med økende tid siden disse stoffene ble tatt ut av bruk (DDT) eller siden tiltak ble satt i verk for å redusere utslippene av dem (tungmetaller). Resultatet er forbedret helsetilstand og positiv populasjonsutvikling for en lang rekke arter. Ett godt dokumentert eksempel på dette er utviklingen av eggskalltykkelse hos dvergfalk. Et annet eksempel på utviklingen i miljøgifttilførsel er utviklingen av blynedfall, som blir overvåket i Norge ved systematisk innsamling av prøver av etasjemose (Hylocomium splendens). Etasjemosen er vanlig over hele landet. Liksom de fleste andre mosearter, tar etasjemosen opp mesteparten av vannet og næringsstoffene den trenger direkte fra lufta. Derfor er etasjemosen godt egnet som monitor for lufttilførte miljøgifter. Steinnes et al. (2007) rapporterer resultatene av den sjette landsomfattende kartleggingen med denne metodikken i Norge, basert på feltarbeid foretatt i 2005. Den regionale fordelingen av blykonsentrasjoner i etasjemose har stort sett fulgt samme mønster helt siden metoden første gang ble benyttet, i 1977. Dette mønsteret er svært likt det regionale mønsteret for tilførsel av «sur nedbør»; de høyeste tungmetallkonsentrasjonene blir målt på Sørlandet og konsentrasjonene avtar mot nord. Blykonsentrasjonen i mose, ikke minst mose fra Sørlandet, har imidlertid avtatt sterkt og var i 2007 under 10 % av hva den var i 1977. Utviklingen for andre tungmetaller likner på utviklingen for bly (Steinnes et al. 2007). Også utslipp fra lokale norske kilder (smelteverk etc.) har avtatt, men de russiske smelteverkene på Kola forårsaker fortsatt betydelige nedfall i Øst-Finnmark.

Samtidig som utslippene av «gamle» miljøgifter som for eksempel DDT og tungmetaller har blitt sterkt redusert, har nye miljøgifter dukket opp. Det er påvist alarmerende høye konsentrasjoner både av bromerte flammehemmere og perfluorerte stoffer i fugleegg (Nygård et al. 2006). Effektene av disse, og mange andre «nye organiske miljøgifter» som inngår enkeltvariabelen organiske miljøgifter, på organismene, er fortsatt mangelfullt kjent.

Norge har unngått store oljeutslipp, men vi veit fra andre land at miljøkonsekvensene, blant andre for sjøfugl, av omfattende oljesøl, kan være katastrofale på romlige skalaer fra den lokale til den regionale, og av lang varighet.

Norge har bare vært utsatt for ett tilfelle av radioaktiv forurensning med signifikant miljøeffekt (7MG–RF∙2); Tsjernobyl-ulykken som fant sted 26. april 1986. Da eksploderte én av de fire atomreaktorene i atomkraftverket i den ukrainske byen Tsjernobyl etter en ukontrollert atomreaksjon (kjernefysisk nedsmelting). Store mengder radioaktivt materiale, først og fremst 137Cs (men også 134Cs og 131I), unnslapp til atmosfæren og ble ført mot nordvest med luftstrømmene. Tilfeldigheter de første dagene etter ulykken gjorde at nedbøren, og dermed også nedfallet, fordelte seg svært ujevnt med variasjon på fin skala. Områdene som mottok mest radioaktivt nedfall tilhører, paradoksalt nok, de nedbørfattigste distriktene i Norge. Til tross for lokalt svært høye strålingsmengder, synes det ikke som om effektene på organismer i Norge, verken på kort eller lang sikt, har vært store (Anonym 2006a).

Måleskala og registreringsmetode

Hver av de seks enkeltvariablene (gradientene) som utgjør den flerdimensjonale tilstandsvariabelen miljøgifter og annen forurensning (7MG) angis ved bruk av R4-måleskalaen, som sammenlikner den aktuelle artssammensetningen med en nulltilstand uten påvirkning fra miljøgifter og annen forurensning på den ene siden og en ekstremtilstand på den andre siden. Ekstremsituasjonen karakteriseres for de fleste kategoriene av miljøgifter (enkeltvariablene som utgjør variabelgruppa 7MG) av forhold som ikke er levelige for arter og variasjonen i artssammensetning langs gradienter i påvirkning fra miljøgifter og annen forurensning representerer derfor hovedsakelig artsuttynningssituasjoner (se NiN[2]AR1, kapittel B2d, punkt 5).

For hver av de seks enkeltvariablene skal en effekt registreres (som trinn 2) når preget på artssammensetningen er tydelig, dens forventete varighet er minst 6 år (fra effekten var observerbar til det er grunn til å anta at den vil ha blitt utydelig) og når den på det meste angår minst 1/8 av det arealet som skal karakteriseres.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om effekter av «nye miljøgifter» på naturen.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser

Begrepet «miljøgift» blir, i overensstemmelse med Ødegaard et al. (2005), brukt i en vid betydning som omfatter kjemiske stoffer med giftvirkning på alle eller utvalgte organismer. Miljødirektoratet bruker i sin nettpresentasjon «miljøgift» som begrep for et utvalg av kjemikalier som slippes ut i naturen (blant annet fenoler). Øvrige begreper for enkeltvariabler er brukt i overensstemmelse med Ødegaard et al. (2005) og tilsvarer begrepene som Miljødirektoratet bruker.