Fiske med bunnredskap (bunntrål) er en viktig årsak til fysisk forstyrrelse av saltvannsbunnsystemer, med effekter først og fremst på sedimentbunn. Alle deler av en bunntrål som har bunnkontakt kan sette gjenkjennelige spor på havbunnen, for eksempel tråldører, «kuler» og roterende gummiskiver («rockhopper gear»).

Tilstandsvariabelen spor etter bunntråling (7BU) beskriver fysiske spor etter fiske med bunnredskap, som typisk er synlige som furer med bredde opp til 50 cm og dybde opp til 70 cm. Trålsporene utgjør imidlertid bare en liten del av trålens kontakt med havbunnen; tråldeler som skraper jevnt på bunnen setter ikke spor som er lette å identifisere, men kan likevel ha destruktiv effekt på organismene som lever der. Omfanget av synlige fysiske trålspor viser ikke hele effekten av bunntråling, men kan tjene som en indikator på trålpåvirkning. Effekten av tråling avhenger av sedimentenes kornstørrelse og organismenes resistens mot fysisk forstyrrelse. Effekter av tråling kan bli særlig store i «skjøre» systemer som korallrev og naturtyper dominert av svamp, sjøfjær og kalkrørbørstemark. Både fordi bunntråling først og fremst forårsaker forstyrrelse (tap av biomasse) og fin-skala suksesjoner på blottlagt bunn, og fordi effekten på artssammensetningen i saltvannsbunnsystemer i praksis er bortimot umulig å tallfeste, brukes fysiske spor etter bunntråling til å beskrive tilstanden.

Bunntråling innebærer en direkte fysisk forstyrrelse av saltvannsbunnsystemer, og effekten på økosystemene er først og fremst en direkte forstyrrelseseffekt, dvs. en «hendelse som reduserer biomassen innenfor et område ved å forårsake hel eller delvis ødeleggelse av levende organismer». Over tid vil faunaen, om sporene ikke er for dype og dekker for stort areal, eller trålingen gjentas for ofte, leges gjennom suksesjoner. Tidsrammen for suksesjoner av denne typen er lite kjent. Fragmenteringsgraden, for eksempel uttrykt som andelen av upåvirket bunn i forhold til trålt bunn, er sannsynligvis en viktig bestemmende faktor for hvor hurtig arter kan rekolonisere områder påvirket av bunntråling.

Måleskala og registreringsmetode

Spor etter bunntråling (7BU) angis som andel av gridruter av en gitt størrelse (for eksempel 1 ha; 100×100 m, men andre rutestørrelser bør vurderes dersom det finnes data som gjør estimering mulig hvis rutestørrelsen endres) med observerbare spor etter bunntråling. Måleskalaen A4b har som innslagspunkter frekvenser på 0 (BU∙2 = tilstedeværelse av trålspor), 1/16 (BU∙3 = trålspor i 12,5–50 % av rutene) og 1/2 (BU∙4 = trålspor i > 50 % av rutene).

Tallfesting av spor etter bunntråling (7BU) kan gjøres på grunnlag av marine kartleggingsdata (med videoregistrering eller akustisk kartlegging med sidesøkende sonar). Spor etter bunntråling kan normalt ikke observeres i bunnprøver tatt med tradisjonelle redskaper (grabber etc.).

Kunnskapsbehov

Kunnskapsgrunnlaget om hvordan bunntråling fysisk påvirker havbunnen er brukbar, men det er behov for kartlegging av omfanget av trålspor innenfor de farvann NiN omfatter.

Det trengs mer kunnskap om kort- og langsiktige effekter av bunntråling på artssammensetningen, i ulike naturtyper, og over et spekter av trålingsomfang (arealdekning) og trålingsintensiteter (styrken i påvirkningen av hvert punkt på bunnen).

For å kunne vurdere bruken av sporingsdata som indikator på trålpåvirkning trengs bedre kunnskap om sammenhenger mellom sporingsdata og reelle obervasjonsdata.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser

Studier av bunntrålingseffekter på bunnfaunaen har vært utført i flere land; mange studier er også utført i Nordsjøen (se Løkkeborg 2005). Spor etter bunntråling har blitt kvantifisert på mange ulike måter, f.eks. som antall trålhal, samlet lengde av trålhal, eller som beregnet areal av berørt havbunn. Det finnes nange metoder for å beregne areal påvirket havbunn (se for eksempel de Moor et al. 1992, Jennings & Kaiser 1998, Lindeboom & de Groot 1998, Fonteyne 2000), men mange av disse metodene har vært (og kan med rette) kritiseres. Sidesøkende sonar har vært benyttet i flere studier av bunntrålpåvirkning. Denne metoden gir gode oversiktsbilder av de kraftigste trålsporene langs transekter med en viss bredde, typisk 200 m. Visuell observasjon med bruk av videoutstyr gir mer detaljerte resultater (svakere spor kan detekteres enn med sidesøkende sonar), men denne metoden gir resultater fra smalere korridorer enn sidesøkende sonar. Visuell observasjon langs videotransekter kan betraktes som en form for linjetaksering. Problemet med denne metoden er at resultatene kan variere mye med valg av transektenes himmelretning. Dersom transektene løper parallelt med den typiske tråleretningen (oftest med dybdekonturene), vil man kunne følge samme retning som et fåtall trålspor. Dersom observasjonene registreres som forekomst av unike trålspor vil denne metoden kunne gi et underestimat, mens registrering av så vel lengde som bredde av trålspor vil kunne gi et overestimat. Når visuelle undersøkelsesmetoder skal brukes for å avdekke bunntrålpåvirkning, bør derfor kryssende transekter brukes. VMS-data (VMS = vessel monitoring system) eller såkalte sporingsdata, som forteller hvor båter har brukt trål,  kan også nyttes som indikator for bunntrålpåvirkning, men gir ingen informasjon om i hvilken grad trålen har hatt fysisk kontakt med bunnen. VMS-data har stor flatedekning og kan derfor likevel være nyttig for tilstandsvurdering når sedimenttypefordelingen er kjent.