Landformgruppa landformer knyttet til marine strøm- og rasprosesser (3MR) omfatter fire landformenheter, hvorav store marine gjel definerer en type på landskapsnivået og de øvrige tre utgjør mer eller mindre distinkte landformer som spenner over et stort størrelsesspekter.

En masse som hviler mot et skrånende underlag som gir liten motstand mot bevegelse (lav friksjon), har potensiale til å rase utfor eller skli ned skråningen. En slik massebevegelse vil fortsette inntil massen når bunnen av skråningen eller møter en hindring. Massetransport finner sted både på land og i vann. Landformgruppa landformer knyttet til marine strøm- og rasprosesser (3MR) omfatter fire landformenheter, hvorav store marine gjel definerer en type på landskapsnivået og de øvrige tre utgjør mer eller mindre distinkte landformer som spenner over et stort størrelsesspekter.

–MG Marint gjel. Kontinentalskråningen strekker seg langs hele norskekysten fra sør på Vestlandet til Nord-Troms og videre nordover til vestsiden av Spitsbergen. Bunndypet faller fra 200–500 m på kontinentalsokkelen ned til 2 000–2 500 m på dyphavssletta utenfor kontinentalskråningen. I kontinentalskråningen finner ulike typer av massebevegelse og massestrømmer sted, som har stor betydning for havbunnstopografien. Flere steder skjærer store marine gjel («canyoner») gjennom kontinentalskråningen. Disse er formet av store masseskred i kombinasjon med ras, mindre skred og slamstrømmer. Marine gjel er store og dype daler, ofte med bratte sider og raskanter. Nedenfor gjelet finnes ofte ei stor vifte av skredmateriale. Kontinentalskråningen utenfor Nord-Norge inneholder mange store marine gjel med vifter foran. Et av de mest karakteristiske marine gjelene er Bleiksdjupet utenfor Andøya i Vesterålen (Andøy, Nordland).

–MS Marint skredområde. Langs kysten, både på land (for eksempel i fjordsider) og under vann, resulterer leir- og fjellskred i forflytning av masser nedover på havbunnen og dannelse av marine skredområder med store likhetstrekk med tilsvarende landformer knyttet til massebevegelse på land (3ML). I kontinentalskråningen har det gjennom tidene gått flere store skred som har berørt enorme områder uten å gi opphav til distinkte marine gjel. Rasprosesser (se NiN[1]AR11for presisering av begrepene «ras» og «skred») bidrar også til utforming av marine skredområder, særlig i bratte skråninger, men er mindre viktig for denne landformenheten enn skredprosesser.

– Marine skredområder finnes fra størrelser som er sammenliknbare med ras- og skredområder på land til de enorme skredområdene som trer tydelig fram på multistråle-ekkoloddbilder av havbunnen utenfor Norge. Det kanskje mest kjente av de store marine skredene, og som også ligger nærmest vår tid, er Storeggaskredet som gikk for ca. 8 100 år siden utenfor kysten av Møre. Storeggaskredet strekker seg 800 kilometer ut i dyphavet og mengden av skredmasser er beregnet til 3 000 kubikkilometer (km3). Skredet berørte 95 000 km2, over en fjerdedel av Norges landareal! Storeggaskredet førte til en stor tsunami som berørte store deler av Norges kyst og østkysten av Island, Færøyene, Shetland og Skottland.

–PS Pløyespor. Under istiden strakk breene seg langt ut i havet som kalvende breer. Gjentatt kalving resulterte i en strøm av store isfjell som ble ført med kyststrømmen nordover langs kysten. Is er litt lettere enn vann og flyter, men ligger tungt i vannet. Ni tideler av et isfjell ligger under vannoverflaten. Under istiden lå havnivået mye lavere enn nå. Med pløyespor menes et tett mønster av små, grunne daler på steder som tidligere lå på så grunt vann at isfjellene «pløyde» opp bunnen.

– Pløyespor er kjent fra dybder ned til rundt 350 meter langs hele kysten fra Hordaland til Troms. Typiske pløyespor er 5–20 m dype, 50–500 m breie og opp til flere kilometer lange. Pløyespor finnes også på land, som resultat av landheving etter istida. På leirslettene på Romerike og rundt Vorma (Akershus) finnes pløyespor etter isfjell som ble ført ned Østerdalen under en kjempeflom i forbindelse med tappingen av de store bredemte sjøene. Disse pløyesporene er lite synlige fra bakken, men svake høydeforskjeller som gir opphav til variasjon i fuktighetsforhold gjør at sporene kan ses fra lufta som regelmessig variasjon i vekstvilkårene på fulldyrket mark.

– VS Vandrende marin sanddyne. På samme måte som vinden kan sette sand i bevegelse på land, kan havstrømmer samle sand i undersjøiske rygger eller dyner som beveger seg over bunnen – såkalte vandrende marine sanddyner. Saltvannsbunn med ustabil, sortert sand oppfattes av de alle fleste organismer som et ugjestmildt substrat. På havbunnen finnes også sanddyner som er dannet under tidligere strømforhold og som ikke lenger er aktive.

– Vandrende marin sanddyne er en nokså vanlig marin landformkategori. Et stort felt av vandrende marin sanddyne er for eksempel kjent fra Hola («Håla») utenfor Bø i Vesterålen. Sammensatte landformer med vandrende marine sanddyner finnes også flere andre steder langs kysten, men disse er sjelden over 1 km2 store.