Gruppen omfatter seks landformenheter som enten er karakterisert ved elveløpets form, for eksempel kroksjø eller meander, eller er mindre dalformer knyttet til elveerosjon, som bekkekløfter.

I Norge finnes både elveløp som er tydelig formet av elveprosesser og elveløp som framstår som en svak forsenkning i utvasket morene eller over bart fjell. Hovedårsaken til slike ‘svake elveløpsformer’ er at landskapet er ungt og sterkt preget av bergstrukturene og av glasiale prosesser. En detaljert typologi for landformenheter knyttet til elveløp uten tydelig utforming er mulig, men er ikke inkludert i NiN. Tre av landformenhetene i landformgruppa elveløpsformer (3EL), forgreinet elveløp, meander og kroksjø, beskriver sjølve elveløpets utforming gjennom løsmasser, først og fremst finkornete løsmasser, mens blind dal og underjordisk elveløp er karakteristiske elveløpsformer knyttet til underjordiske elver. Bekkekløft er inkludert som elveløpsform først og fremst fordi landformen er assosiert med elveerosjon.

–BD Blind dal og –UE Underjordisk elveløp. En elv som renner gjennom et kalksteinsområde kan fort ta veien ned under bakken gjennom ulike grottesystemer. En elvedal som ender blindt (der elva forsvinner ned under bakken) kalles en blind dal. Der den blinde dalen slutter, begynner et underjordisk elveløp. Blind dal og underjordisk elveløp er uvanlige landformer i Norge som forekommer i størst konsentrasjon i kalksteinsområdene på Helgeland og i Salten (Nordland). De blir sjelden store i Norge.

– BK Bekkekløft. En bekkekløft kan defineres som en skarp forsenkning i terrenget, med en bekk i bunnen og forholdsvis bratte sideskråninger som heller mot hverandre (jf. Evju et al. 2011). Bekkekløfter er viktige lokaliteter i naturmangfoldsammenheng fordi de kan inneholde et stort mangfold av naturtyper og fordi de ofte har et stabilt mikroklima som favoriserer mange arter med spesifikke levestedskrav. De fleste bekkekløfter består av en bratt V-dal (3ER–VD) eller et tilpassingsgjel [gjel (3ER–GJ)] som er nedskåret i en dypere, glasialt utformet dal, som gjerne sjøl er nedskåret i en større dal- eller fjordside eller i en skog- og forfjellsvidde. Bekken som renner gjennom bekkekløfta i dag har ofte relativt beskjeden vannføring i forhold til størrelsen på dalen, men kan svulme betydelig opp i flomperioder. Dalsidene i bekkekløfter kan være fylt med løsmassemateriale (morenemateriale eller dalfyllinger) eller være resultatet av massetransport i skråninger [for eksempel talus (ML–TA)], men dal- og bekkeprofilets form bestemmes av nedskjæringen i fast fjell. Vannstrømmen i elva eller bekken er vanligvis sterk, og tettheten av stryk og fossestryk er ofte høy. Fosser i fritt fall kan forekomme. Der sterk helning og/eller ustabile masser ikke forhindrer jordsmonnutvikling og etablering av en stabil vegetasjon, dominerer skogsmark [fastmarksskogsmark (T4) og flomskogsmark (T30)].

Et særpreget floraelement i skogsbekkekløfter er ’huldreplantene’, plantearter som foretrekker skyggefulle voksesteder i skog og som i Norge har sin hovedforekomst i bekkekløfter i indre dalstrøk på Østlandet, gjerne med lang avstand (østover) til nærmeste kjente voksested (se Berg 1983a, 1983b, Bratli & Gaarder 1998, Evju et al. 2011). Typiske eksempler på ’huldreplanter’ er skogranke (Clematis sibirica), russeburkne (Diplazium sibiricum) og sudetlok (Cystopteris sudetica). Arter som er typiske for skogsbekkekløfter, men som har videre utbredelse, er huldregras (Cinna latifolia) og huldreblom (Epipogium aphyllum).

Bekkekløfter kan være skarpt eller mindre skarpt avgrenset fra det omkringliggende terrenget, og det er en glidende overgang mellom bekkekløfter og V-daler uten bekkekløftkarakter. Evju et al. (2011) gir ingen klar operasjonell definisjon av bekkekløft, men presiserer at ei kløft for å være en bekkekløft skal ha en bekk eller elv i bunnen, en viss helning, motstående sideskråninger og være sterkt nedskåret i terrenget. Typiske bekkekløfter har V-formet tverrsnitt. Evju et al. (2011) karakteriserer derfor bekkeløpet og de delene av sidekantene som har negativ TPI (terrengposisjonsindeks) som bekkekløftas kjerne. TPI uttrykker et punkts terrengplassering i forhold til omgivelsene; TPI < 0 i konkavt terreng (forsenkninger) og TPI > 0 i konvekst terreng (rygger og oppstikkende partier) målt i nabolag på 1 km2 størrelse (se NiN[2] Artikkel 1, Vedlegg 7, for ytterligere forklaring). Også deler av sideskråningene som ligger ovenfor eventuelle vendepunkter mellom konkavt og konvekst terreng tilordnes kløfta dersom de har betydelig helning og venter mot kløfta. Kløftas øvre grense trekkes der sideveggene flater ut eller terrengets eksposisjon skifter.

–FE Forgreinet elveløp. Begrepet «forgreinet elveløp» brukes om elveløpsformer som er resultatet av roligflytende elvers graving i løsmasser. Elveløpsforgreininger og parallelle elveløp finnes også i elveløp over fast fjell, men slike elveløpsformer omfattes ikke av landformenheten forgreinet elveløp. Mest typisk og velutviklet finner vi forgreinet elveløp i tilknytning til landformenhetene elveslette og elvevifte, gjerne nedenfor knekkpunkter i elveløpets lengderetning, der terrenget flater ut. Forgreinet elveløp oppstår på grunn av romlig og temporær variasjon i vannhastighet og dermed i elvas evne til materialtransport, både i elvas lengderetning og tverrprofil. Denne variasjonen fører til oppbygging av (temporære) levéer langs elveløpet og av elvebanker i elveløpet, som gjør at elva, særlig i flomperioder, tar nye løp og over tid graver flere mer eller mindre parallelle og stabile løp ved siden av hverandre. Svært aktive elver skifter løp ofte. Dette forhindrer utvikling av en stabil vegetasjon på levéer og elvebanker, som forblir T18 Åpen flomfastmark. I mindre aktive elver gror fastmarka mellom elveløpene fort til med T30 Flomskogsmark (eventuelt tresatt med lave trær), som vedvarer til en eventuell storflom forårsaker så sterk forstyrrelse at materialet flyttes og skogsmarka må vike for åpen flomfastmark (eller ny elvebunn). Det er altså en nær sammenheng mellom landformenhetene elvebanke, levé, og forgreinet elveløp.

–Svært mange av elvene i de store og vide dalene på Spitsbergen har aktiv massetransport og dynamiske, forgreinete elveløp. Forgreinete elveløp finnes også i elvevifter og på elvesletter på det norske fastlandet, for eksempel elvesletta Fåbergstølsgrandane (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane).

–KR Kroksjø. Enhver meander i en aktivt gravende elv vil fortsette å utvide seg inntil elva bryter igjennom landskillet mellom to nabomeandere og elva får nytt, utrettet, hovedløp. Sideløpet i den avsnørte meanderen vil føre langt mindre vann og ha mye lavere vannhastighet enn hovedløpet. Over tid vil slike sideløp fullstendig avsnøres fra hovedløpet på grunn av sedimentasjon av materiale i inn- og/eller utløp. Da er det dannet en avsnørt kroksjø. Store, roligflytende elver som renner gjennom fine løsmasser former stadig nye generasjoner av meandere og avsnørte, grunne kroksjøer. Kroksjøer er ikke stabile. Blant annet fordi de er grunne, gror de oftest igjen. Torvmarksformene gjenvoksningsmyr og flommyr kan forekomme tidligere kroksjøer.

– ME Meander. En svært roligflytende elv som går gjennom løsmasser, graver i yttersvingene og avsetter materiale i innersvingene (prosessen er utførlig forklart i NiN[1]AR14, kapittel B). Over tid fører dette gravemønsteret til at elveløpet får en buktende form; elva meandrerer. Ett slyng på det buktende elveløpet utgjør en meander.

– Meander og kroksjø representerer stadier i en utvikling som er drevet av én og samme prosess og forekommer derfor ofte sammen. Disse landformenhetene finnes på elvesletter over hele landet, men er best utviklet i vide daler med store elver. Der finnes også de største landformenhetene av disse kategoriene. Eksempler er Leiras nedre løp før munningen i Øyeren (Skedsmo, Akershus), og Målselvas løp gjennom Øverbygd (Målselv, Troms). Begge steder finnes meanderbuer og/eller kroksjøer med en utstrekning på nær 1 km.