JF Jordflyt
Når jordsmonnet i hellende terreng får en fullstendig vannmetning, noe som gjerne skjer i forbindelse med snøsmelting eller ved en stadig overrisling med smeltevann fra snøfonner, blir gjerne resultatet jordflyt. JF Jordflyt forekommer hovedsakelig i arktiske og alpine områder.
- Innhold
- Basistrinn
- Kunnskapsbehov
Etter hvert som jorda blir mettet med vann får den mindre viskositet og kan dermed begynne å flyte dersom terrenget har en helning. Hastigheten på flytjorda varierer fra langsomt i vegetasjonsdekte skråninger med svak helning (flytjordsvalk), til raskt i brattere skråninger med et mer sparsomt dekke av vegetasjon. Når flytjorda tørker opp utover sommeren, får den en skorpeliknende overflate.
Alle faktorer som fremmer langvarig vannmetting av jorda øker sannsynligheten for jordflyt. Dette gjelder økende nedbør i form av snø, et humid klima, lavere temperaturer som gir økt snødekkevarighet, og lokale forhold som økende helning og akkumulasjon av snø. Graden av JF Jordflyt øker derfor med økende høyde over havet, med økende breddegrad, og fra rabbe mot snøleie. I seine snøleier og ekstremsnøleier, og i mellomalpin sone, er nesten all mark preget av jordflyt.
Basistrinn
Langs JF Jordflyt skjer det en artsuttynning, men forstyrrelseseffekten er ikke sterk nok til å ende i et disruptivt trinn slik som i for eksempel ER Erosjonsutsatthet og VI Vindutsatthet.
I trinndelingen her brukes vedaktige planter og kryptogamer. Vedaktige planter har langsom vekst og lav toleranse for mekanisk skade, noe som gjør at de responderer på ustabilitet i jorden. De utgår også med økende høyde over havet på grunn av lave temperaturer og fordi all jorddekt mark der gjerne er oppfrysings- eller flytjordsmark. Ovenfor grensen for vedaktige planter dominerer små og forstyrrelsestolerante levermoser, og noen bladmoser og lav, på flytjordsmark.
Kunnskapsbehov
Det er behov for mer kunnskap om artenes fordeling langs JF (men se Dahl 1957, Jonasson & Sköld 1983).