Denne LKM-en beskriver i hvor stor grad sollyset er absorbert ved ulike dybder, og er derfor en av de viktigste LKM-ene både i saltvann- og ferskvannsystemer.

Planteartenes dybdefordeling gjenspeiler deres innhold av ulike pigmenter og disse pigmentenes evne til å absorbere av lys med ulike bølgelengder. Vegetasjonens utbredelse mot dypet er som regel bestemt av lysforholdene, som ofte er uttrykt ved siktedypet.

Den økologisk viktigste grenselinja langs denne gradienten er kompensasjonsdypet, som markerer skillet der planteproduksjonen går fra å være større til mindre enn nedbrytingen (respirasjonen). Over kompensasjonsdypet er planteproduksjonen større enn nedbrytningen (respirasjonen) og fotosyntetiserende planter kan opprettholde rimelig stabile populasjoner over lang tid.

Viktige fysiologiske forskjeller mellom plantegruppene er også med på å bestemme dybdegrensene deres. Hos moser og alger bidrar hele biomassen til fotosyntesen, og de kan derfor klare seg med mindre lys enn karplanter som også må bruke ressurser på festeorganer, ledningsvev etc. Karplantenes ledningsvev gjør dem også mer følsomme for hydrostatisk trykk, enn planter med enklere oppbygning som moser og alger. I de marine systemene forekommer algene mye dypere enn det karplantene gjør i de limniske systemene.

Det er imidlertid ikke noen veldefinert sammenheng mellom siktedyp og lysintensitet. I litteraturen oppgis det gjerne at for ferskvann er 1–15 % av overflatelyset igjen ved siktedypet. Dette passer bra med nedre dybdegrense for stivt brasmegras Isoëtes lacustris, som tidligere er funnet å samsvare med et gjennomsnittlig relativt lysnivå på 6–10 % av innkommende fotosynteseaktiv stråling (PAR). I de fleste store og kalk- og næringsfattige innsjøene i Norge vil kortskuddsarten stivt brasmegras danne bestander på noe dypere vann og være dominerende ved vegetasjonens nedre grense.

Trinndeling

DL Dybderelatert lyssvekking er delt inn i sju basistrinn basert på graden av lyssvekking fra vannoverflaten og nedover i dypet i både marine og limniske økosystemer. Disse er først og fremst definert på grunnlag av dybdesoneringen i saltvannssystemer, der fotosyntetiserende organismer (alger) forekommer ned til større dyp enn i ferskvann, og soneringen er klarere. Den økologisk viktigste grenselinja langs DL Dybderelatert lyssvekking i vann er kompensasjonsdypet. I limniske systemer går kompensasjonsdypet mellom DL∙d og DL∙e. I marine systemer går den mellom trinn DL∙e og DL∙f.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om gradientenes lengde og utforming, både for fast bunn og sedimentbunn. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan hydrostatisk trykk påvirker artssammensetningen uavhengig av lystilgang.