En fullvoksen elg kan veie 700-800 kg og bli opptil 30 år, og er sammen med bison og isbjørn Europas største landlevende pattedyr. Det er følgelig ikke rart at ulv og bjørn er elgens eneste naturlige fiender, utenom mennesket.

Kjennetegn

Elgen er Norges største pattedyr, og kalles gjerne «skogens konge». En elgokse kan bli inntil 295 cm lang medregnet hale, ha en skulderhøyde på opptil 220 cm og veie opp mot 800 kg. Maksimalvekta på ei elgku er drøye halvparten. Normalt er imidlertid kroppsvekta på okser og kyr betydelig lavere. Elg i Nord-Norge er gjennomgående litt større enn elg i Sør-Norge. Mest sannsynlig skyldes dette at beiteforholdene i nord er bedre enn i sør, og i tillegg kan genetiske forhold spille inn. Elgen har lange bein, ørene er store og formen på hodet er litt som hodet på en hest. Elgen har imidlertid en langt større nese og overleppe, noe som kanskje er det mest karakteristiske trekket ved dyret. Pelsen er raggete og mørk; dekkhårene går i grått, brunsvart og svart, føttene er gråhvite. Geviret er stort og er av to typer – skovlformet (fjølformet) eller stangformet. Geviret hos en fullvoksen okse er normalt mellom 120 og 150 cm. Elgkua lager en nasal lyd med korte støt når den lokker på kalven, og kalven svarer med samme lyd i et høyere toneleie. Under brunsten utstøter oksene en dyp nasal gryntelyd.

Utbredelse

Elg er knyttet til det store, nordlige barskogsbeltet (taigaen) både i Nord-Amerika og Eurasia. Elg finnes over hele landet, med unntak av enkelte steder på Vestlandet og i ytre kyststrøk fra Lofoten og nordover. Selv om elgen trolig kom til Norge like etter siste istid, har det sannsynligvis aldri vært så mange dyr her i landet som i dag. Årsaken har sammenheng med at jaktuttaket er strengt regulert slik at de beste produksjonsdyra spares under jakta. Store rovdyr representerer heller ingen trussel mot elgen, og matproduksjonen i skogen er høyere enn den var i tidligere tider. Det siste skyldes hovedsakelig det moderne skogbruket som bidrar til store arealer med beiterik ungskog når hogstflatene gror igjen. De siste tiårene har det enkelte år vært tatt ut snaue 40 000 elg i løpet av jakta. Elgbestanden i Norge, Sverige og Finland utgjør omkring 75 % av elgbestanden i hele Europa.

Levevis

Elgen er drøvtygger og spiser kvister og bark av bartrær og lauvtrær om vinteren. I Norge er det særlig furu, rogn, osp, vier, einer og bjørk som står på menyen. Om sommeren beiter den løv fra de samme lauvtreartene samt lyng og ulike urter i feltsjiktet. Elgen er aktiv gjennom hele døgnet, men oftest er det morgen og kveld at det beites mest intensivt. Elgen er generelt stedbunden, men ulike elgstammer kan være svært forskjellige med hensyn til hvor store arealer som benyttes gjennom året. Radioinstrumentering har vist at elg kan trekke over forholdsvis store avstander. Disse forflyttingene er årstidsregulert og henger sammen med beliggenheten av gode vinter- og sommerbeiteområder. Dyrene har gjerne faste trekkveier mellom disse områdene. Elgen er også flink til å svømme og forserer lett flere kilometer med åpent vann hvis de ønsker å ta seg over fjorder eller ut til øyer. Selv om elgen er forholdsvis solitær, kan dyrene i perioder opptre i mindre flokker, bl.a. om vinteren i tilknytning til gode vinterbeiteområder.

Elgen har svettekjertler som i en viss grad bidrar til å bli kvitt varmeoverskudd gjennom pelsen. Likevel er elgen sårbar for høye temperaturer og søker seg gjerne til skyggefulle og kjøligere områder på varme dager. Elgen har god hørsel og luktesans, og selv om synet også er nokså godt, reagerer dyrene lite på objekter som står stille og som skiller seg lite fra omgivelsene. Elg kan være aggressiv, spesielt ku med kalv. Elgen stanger ikke når den angriper, men slår i stedet med frambeina. Det er mindre fare for å bli sparket av en skandinavisk enn en nordamerikanske elg. Sannsynligvis har dette sammenheng med at elgen i vår del av verden er mer redd mennesker på grunn av intensiv jakt. Elgen i Nord-Amerika er mer vant med rovdyr som ulv, som det er mulig å sparke vekk.

Elg i boligfelt er ikke et uvanlig syn. Elgen benytter seg gjerne av faste trekkveier når den beveger seg fra et område til et annet. Slike dyretråkk er så inngrodde at mange dyr ikke lar seg stoppe av ny bebyggelse. 

Reproduksjon

Brunst og paring foregår fra midten av september til slutten av oktober. Etter en drektighetsperiode på omkring 8 måneder vil ei elgku normalt få én eller to kalver i mai-juni. Hvorvidt det blir tvillingkalver eller ikke har sammenheng med kuas alder og størrelse. Førstegangsfødende og unge elgkyr får oftest én kalv, mens det er vanlig at kyr fra fireårsalder får tvillinger i gode områder. Dersom kyrne er store av vekst vil de starte tidligere å produsere tvillingkalv. En nyfødt elgkalv veier omkring 12 kilo, men den vokser raskt og oppnår i løpet av sommeren en vekt på over 100 kg. Kalven slutter å die etter 4-5 måneder, men følger mora et års tid eller til hun får ny kalv. Noen elgkyr får sin første kalv som toåring, men i Norge i dag er det mer vanlig at de er 3 år.  Også oksene kan bli fedre som toåringer, men i de fleste bestander er det eldre og større okser som forestår det meste av parringene. Oksenes kroppsvekt og gevir vokser i størrelse inntil de er 7-10 år gamle, mens kyrne vokser lite etter kjønnsmodning og når maksvekta ved en lavere alder enn oksene.

Fiender, parasitter og sykdommer

En elg kan bli bortimot 30 år, men mange dør i løpet av første leveår. Dette er fordi kalvene er mer sårbare for ulykker og predasjon, men mest fordi vi i Norge feller en stor andel av elgen som kalv. Voksne elgkyr lever normalt i 5-15 år, mens oksene sjelden blir over 7-8 år på grunn av høyt jakttrykk. Bortsett fra mennesker, er brunbjørn og ulv elgens eneste fiender av betydning i Europa.

Sykdommer og parasitter påvirker også elgens vekst og overlevelse. Eksempel på sykdom og parasitter som rammer elg er hjortelusflue, hjernemark, lungemark, innvollsmark og katarrfeber. Elgen er dessuten mellomvert for skogflått, som kan være bærer av flere typer bakterier og virus. Det er relativt lite kunnskap om hvordan flått påvirker hjortedyras helse. Det ser imidlertid ut til at hjortevilt er motstandsdyktig mot flåttbårne sykdommer som borrelia og TBE-virus, men her kan det være forskjeller mellom artene.

Med dagens rovviltpolitikk er det få elg som blir drept av rovdyr i Norge, og det er lite som tyder på at parasitter og sykdommer er viktig for elgens overlevelse og reproduksjon. Dagens status er derfor at elgen hovedsakelig dør av jakt, og at jakt i praksis er den eneste faktoren som i noen særlig grad regulerer bestandsstørrelsen av elg. I økende grad ser vi imidlertid at elgens kroppsvekst og reproduksjon begrenses av mattilgangen som følge av høye bestandstettheter. I mange områder har man derfor sett seg nødt til å redusere elgbestandene for å oppnå en bedre balanse mellom antallet elg og matproduksjonen. Med økende global oppvarming kan det også være at parasitter og sykdommer i større grad vil gjøre seg gjeldene som begrensende faktorer, og likeledes er det sannsynlig at klimaendringer vil påvirke matproduksjon, snøforhold og tregrensen mot fjellet. Dette vil ganske sikker også få konsekvenser for elgen, men hvordan det vil utarte seg i ulike deler av landet vet vi lite om.

Kilder

Andersen R og Sæther B-E (1996). Elg i Norge – Biologi, atferd og forvaltning. Teknologisk forlag. 144 s.

Austrheim G, Solberg EJ og Mysterud A (2011). Spatio-temporal variation in large herbivore pressure in Norway during 1949-1999: has decreased grazing by livestock been countered by increased browsing by cervids?. Wildlife Biology 17: 286-298.

Bevanger K (2007). Skogen. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 191 s.

Bjørneraas K (red.). (2012). Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning. Akademika Forlag, Trondheim. 218 s.

Bjørneraas K, Herfindal I, Solberg EJ, Sæther BE, Van Moorter B og Rolandsen CM (2012). Habitat quality influences population distribution, individual space use and functional responses in habitat selection by a large herbivore. Oecologia 168: 231-168.

Bjørneraas K, Solberg EJ, Herfindal I, Van Moorter B, Rolandsen CM, Tremblay J-P, Skarpe C, Sæther B-E, Eriksen R og Astrup R (2011). Moose Alces alces habitat use at multiple temporal scales in a human-altered landscape. Wildlife Biology 17(1): 44-54.

Hjortevilt.no, Elg

Milner JM, van Beest F, Solberg EJ og Storaas T (2013). Reproductive success and failure: the role of winter body mass in reproductive allocation in Norwegian moose. Oecologia 172: 995-1005.

Sand H, Wikenros C, Wabakken P og Liberg O (2006). Cross-continental differences in patterns of predation: will naive moose in Scandinavia ever learn? Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences 273 (1592): 1421–1427.

Semb-Johansson A og Frislid R (red.). (1990). Norges Dyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 192 s.

Speed JDM, Austrheim G, Hester AJ, Solberg EJ og Tremblay J-P (2012). Regional-scale alteration of clear-cut forest regeneration caused by moose browsing. Forest Ecology and Management 289: 289-299.

Ytrehus, B. 2013. Hjortedyra, flåtten og folkehelsa. Hjorteviltet. 23: 96-99.

Siden siteres som:

Bevanger K og Solberg EJ (2015). Elg Alces alces (Linnaeus, 1758). www.artsdatabanken.no/Pages/179464. Nedlastet <dag/måned/år>