Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser omfatter det permanent stagnerende bunnvannet (monimolimnion) i meromiktiske innsjøer, det vil si innsjøer som har et tungt, kaldt vannlag på bunnen, under sprangsjiktet, oftest på dyp > 10 m, som aldri blander seg med resten av vannet i innsjøen og som derfor er fritt for oksygen.

Ikke-sirkulerende vannmasser kjennetegnes av spesielle kjemiske forhold, ofte høye konsentrasjoner av CO2, CH4, Ca, Fe og/eller Mn, en artssammensetning dominert av bakterier og ekstrem artsfattigdom. Innsjøer kan ha permanent stagnerende bunnvann av mange ulike årsaker, og hver enkelt meromiktisk innsjø har derfor unike trekk.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

J. Økland & K. Økland (1998) beskriver et tjuetalls meromiktiske innsjøer og grupperer dem på grunnlag av årsak og det stagnerende vannets kjemiske egenskaper i de fem klassene som er tatt inn som basisklasser for ferskvannsforekomster med avvikende kjemisk sammensetning (FK). Bruk av FK som uLKM for L3 og ikke som tLKM (eller hLKM) skyldes en konservativ tilnærming til typeinndeling; det mangler (sammenstilt) kunnskap om hvor stor forskjellen i artssammensetning mellom klassene er.

Kunnskapsbehov

Gradientlengdeberegning mellom FK-klassene (og eventuelle andre klasser) for å teste om (noen av) klassene bør få status som grunntyper.

Grunntypeinndeling

F3 er foreløpig ikke delt inn i grunntyper.