Semi-naturlig våteng omfatter semi-naturlig mark (HI∙bcde) med grunnvannsspeil som det meste av året står høyt nok til at definisjonen av våtmark er tilfredsstilt, og som mangler torvproduksjon (IO∙0a).

Semi-naturlige våtenger er først og fremst knyttet til flomsonen langs bekker og elver (samt innsjøer); mark som kan ha vært T30 Flomskogsmark, V2 Myrskogsmark eller kanskje aller helst, V8 Strandsumpskogsmark, for eksempel dominert av svartor (Alnus glutinosa) eller vier-arter (Salix spp.), før hevden tok til.

Semi-naturlig våteng som ikke tilføres kildevann betinges i de fleste tilfeller av tilførsel av innsjøvann (VT∙a), men kan også være betinget av jordvannstilførsel (VT∙0) eller elvevannstilførsel (VT∙b). Feltsjiktet varierer fra relativt artsfattig til artsrikt, er relativt tett, lavvokst til middels høyt og dominert av urter og grasvekster. Bunnsjikt mangler eller er svært sparsomt utviklet, til forskjell fra semi-naturlig myr. Semi-naturlige våtenger har vært i bruk som slåttemark og som beitemark, men i likhet med V9 Semi-naturlig myr opphørte bruken som slåttemark før 1950. De gode fuktighetsforholdene gjør at gjengroingen går rask og semi-naturlige slåtte-våtenger er derfor, i den grad de fortsatt kan identifiseres på grunnlag av observerbare egenskaper, nær ettersuksesjonsstadiet av skogsmark. V10 Semi-naturlig våteng i bruk finnes derfor nå først og fremst i form av beitemark. Høyt beitetrykk kan gi marka i beitevåtenger et sterkt preg av tråkk, slik at disse i våte perioder blir svært «gjørmete» og «tuete».

Den typiske semi-naturlige våtenga er dominert av soleihov (Caltha palustris) og vanlige arter som sølvbunke (Deschampsia cespitosa), krypkvein (Agrostis stolonifera), slåttestarr (Carex nigra) og trådsiv (Juncus filiformis). Semi-naturlige våtenger er derfor beskrevet som «soleihovenger» (Kielland-Lund 1992, Kielland-Lund et al. 1993) og deler av typen G12 «våt/fuktig, middels næringsrik eng, engkarse-krypsoleie-utforming» hos Fremstad (1997). Denne typen omfatter imidlertid også gjengroingsstadier av en lang rekke andre naturtyper, inkludert «vassjuk» sterkt endret jordbruksmark (f.eks. T44 Åker). Mjødurt (Filipendula ulmaria) er den viktigste gjengroingsarten, særlig i sørlige deler av landet.

Soleihov (Caltha palustris) foretrekker beitevåteng framfor slåttevåteng, mens det omvendte er tilfellet for hanekam (Lychnis flos-cuculi). Stolpestarr (Carex nigra ssp. juncea) er en vanlig forekommende art i våte beitemarker. Andre karakteristiske arter i beitevåteng er bekkekarse (Cardamine amara), bekkestjerneblom (Stellaria alsine), bekkeveronika (Veronica beccabunga) og markrapp (Poa trivialis) (jf. Kielland-Lund 1992). Til forskjell fra slåttevåteng er beitevåteng ofte mer preget av nitrofile arter som for eksempel krypsoleie (Ranunculus repens), og arter som vanligvis ikke beites, som for eksempel myrtistel (Cirsium palustre). Beitevåteng på kalkrik mark kan inneholde kalkkrevende arter som engstarr (Carex hostiana), gulstarr (Carex flava) og marigras (Hierochloe odorata) i tillegg til de vanlige artene.

Semi-naturlig våteng. Beitevåteng i øvre del av flomsonen langs Lalmsvatnet (Vågå, Oppland). Denne beitemarka har en lang brukshistorie som storfebeite. De karakteristiske ’stolpene’ er tuer av stolpestarr Carex juncella.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Analyser av generalisert artslistedatasett B07E viser at semi-naturlige våtenger har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen i T32 Semi-naturlig eng (på fastmark), se NiN[2]AR2v0, kapittel B7h punkt 2.

Grunnlaget for å opprette V10 som egen hovedtype forskjellig fra V9 Semi-naturlig myr er en antakelse av at artssammensetningen i semi-naturlig torvmark (IO∙b¤), som er normal variasjon i våtmarkssystemer, er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen i semi-naturlig våteng på overveiende uorganiske substrater.

Saltpåvirket semi-naturlig våteng (SA∙2) kan kanskje finnes som en kuriositet, men denne rammes av «snipp»-kriteriet (tilleggskriterium 6 for grunntypeinndelingen, se NiN[2]AR1, kapittel B4c). Tvilstilfeller skal typifiseres som V8 Strandsumpskogsmark.

Ettersuksesjonstilstanden etter opphør av bruk er oftest V2 Myr- og sumpskogsmark. Et semi-naturlig myrareal under gjengroing skal tilordnes V9 inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa av V2 Myr- og sumpskogsmark) er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for myrskogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Variasjon

Se NiN[2]AR2: kapittel B7 for testing av hypoteser om KI. Analyser av generalisert artslistedatasett B07E viser at kildevannspåvirkete våtenger har en artssammensetning som er betydelig forskjellig fra våtenger uten kildevannspåvirkning (se NiN[2]AR2v0, kapittel B7h og B7i).

Grunntypeinndelingen tar utgangspunkt i antakelser om at jevn vanntilførsel begrenser variasjonen langs kalkinnhold (KA) til det intermediære og nokså kalkrike, med mulighet for at en artssammensetning som indikerer nokså kalkfattige og svært kalkrike forhold kan forekomme flekkvis men uten at gradientlengden overskrider 3 ØAE. I grunntypeinndelingen er lagt til grunn at hevd og kildevannspåvirkning sammen overstyrer variasjonen relativt til kalkinnhold (KA) i så stor grad at det ikke er grunnlag for å dele inn i flere grunntyper for KA gir KI∙2. Det antas at vanntilførsel ikke gir opphav til observerbar forskjell i artssammensetning, men dette trenger verifisering.

Kunnskapsbehov

Grunntypeinndeling

V8 er delt i 2 GT for tLKM KA, + 1 GT for KI∙2, som antas at «overstyrer» variasjon langs KA.