Semi-naturlig myr omfatter torvdannende, åpen myr (karakterisert ved myrtorv, IO∙b¤) med klart preg av ekstensiv hevd (HI∙b–e), enten beiting eller slått («beitemyr» og «slåttemyr»).

Det som først og fremst kjennetegner artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr er økt grasdominans, ofte på bekostning av bunnsjiktsutviklingen. Slått fremmer gras og urter, mens beiting fremmer gras og arter som begunstiges av moderat tråkkforstyrrelse og svak nitrogengjødsling. En forutsetning for å kunne utnytte en myr som slåttemyr var at trær og busker ble ryddet og at myroverflata ble jevnet ut så myra kunne slås med ljå. Slåttemyrer i bruk er derfor åpne, har minimal variasjon langs LKM tørrleggingsvarighet (TV), og er dominert av fastmatter.

I Norge opphørte myrslått de aller fleste steder i første halvdel av det 20. århundre, og myrslått drives nå bare som «museal hevd».  Når slåtten opphører gror slåttemyrene oftest igjen med kratt og trær, og overflata blir igjen mer ujevn som følge av tuedannende gras- og halvgrasarters dominans [f.eks. blåtopp (Molinia caerulea) og taglstarr (Carex appropinquata)]. Beitedyras tråkking medfører fysisk destruksjon av tuer og av strukturen i matter; men tråkk skaper også ny mikrotopografisk variasjon. Beitemyr inneholder derfor betydelig mer mikrotopografisk variasjon enn slåttemyr i bruk. Flekker med naken torv er vanlig i beitemyr. Etter opphør av bruk gror beitemyr raskere igjen enn slåttemyr fordi tråkksporene fasiliterer etablering av mange arter, busker inkludert (A. Moen, pers.med.).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

– Ettersom hevdpreget på artssammensetningen er mye svakere i våtmarkssystemer enn i fastmarkssystemer, skiller semi-naturlig myr seg ikke mye fra sammenliknbare naturtyper innenfor V1 Åpen jordvannsmyr. Av den grunn ble «beitemyr» og «slåttemyr» ikke utskilt som egne typer i NiN versjon 1, verken på hovedtype- eller grunntypenivå. I NiN versjon 2 skal imidlertid semi-naturlig myr skilles ut som egen hovedtype på grunnlag av hovedkriterium 3 dersom det er grunn til å anta at forskjellen i artssammensetning fra ikke-hevdpåvirket myr er betydelig; dette fordi det skal trekkes et konsekvent skille på hovedtypenivå mellom naturlig og semi-naturlig mark. Det er behov for grundigere undersøkelser av variasjonen i artssammensetning mellom V9 Semi-naturlig myr og V1 Åpen jordvannsmyr for å finne ut om forskjellen i artssammensetning er betydelig (> 1 ØAE), eller kanskje bare observerbar (> 0,5 ØAE).

– Det er først og fremst forskjeller i artenes mengder som bidrar til at artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr er forskjellig fra artssammensetningen i V1 Åpen jordvannsmyr).

– Ettersuksesjonstilstanden etter opphør av bruk er oftest V2 Myr- og sumpskogsmark. Et semi-naturlig myrareal under gjengroing skal tilordnes V9 inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa av V2 Myr- og sumpskogsmark) er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for myrskogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

– Myr med sterkt nok beitepreg til å karakteriseres som semi-naturlig, er nesten uten unntak åpen. Myrskogsmark med synlig beitepreg (HI∙a+) skiller seg så lite fra myr uten hevdpreg (HI∙0) at den skal typifiseres som V2 (på samme vis som beiteskog skal typifiseres som T4 Skogsmark).

– Iblant forekommer svake djupkilder i slåttemyr og beitemyr. Disse vil, i likhet med kildevannspåvirket T32 semi-naturlig eng, kunne få et visst hevdpreg. Kildevannspåvirkningen anses imidlertid, når den er sterk nok til å gi opphav til en kilde (KI∙d+), å overstyre effekten av hevd slik at «beitekilder» skal typifiseres som V4 Kaldkilde og eventuelt beskrives som svakt hevdpåvirket (HI∙a).

Variasjon

– Beite, og i særdeleshet slått, virker sterkt homogeniserende på variasjonen i artssammensetning relatert til de fleste lokale komplekse miljøvariabler som ellers er viktige, både i semi-naturlig fastmark og i semi-naturlig myr. Dette er grunnen til at kalkinnhold (KA) anses å gi opphav til mindre variasjon i artssammensetning i V9 Semi-naturlig myr enn i V1 Åpen jordvannsmyr , og at TV og SP anses for uLKM i denne hovedtypen. Det finnes imidlertid variasjon også langs disse LKM (A. Moen & D.-I. Øien, pers. medd.). KA er tentativt delt inn i tre hovedtypetilpassete trinn etter samme modell som i V2 Myrskogsmark og V4 Kald kilde, fordi det er kjent, bl.a. fra Dalane og Jæren (Ro), at også kalkfattige blåtoppdominerte myrer ble slått i stort omfang.

– Hevden homogeniserer også variasjonen langs gradienten myrflatepreg (MF) slik at semi-naturlig myr typisk står i en mellomstilling mellom MF∙1 myrkant og MF∙2 myrflate, med variasjon i artssammensetning som ikke er tilstrekkelig til at MF er uLKM

Kunnskapsbehov

– Til tross for at vi etter hvert har fått omfattende kunnskap om slåttemyr som produksjonsøkosystem gjennom de omfattende undersøkelsene som er foretatt på Sølendet (Brekken, Røros, STr; se Moen 1990, Moen & Øien 2012 og referanser deri), er vår kunnskap om variasjon i artssammensetning innenfor semi-naturlig myr, og dens relasjon til viktige miljøvariabler, mangelfull. Grunntypeinndeling og beskrivelsessystem for denne hovedtypen er derfor tentativ.

– Gradientlengdeberegninger for TV, KI, SP i semi-naturlig myr

– Grundige undersøkelser av variasjonen i artssammensetning mellom V9 Semi-naturlig myr og V1 Åpen jordvannsmyr for å finne ut om forskjellen i artssammensetning er betydelig (> 1 ØAE), eller kanskje bare observerbar (> 0,5 ØAE).

Grunntypeinndeling

V9 er delt i 3 GT for hLKM KA.