Semi-naturlig strandeng omfatter åpne, engpregete økosystemer i øvre del av fjærebeltet (midtre-øvre geolitoral og supralitoral), som er formet gjennom ekstensiv («tradisjonell») hevd (oftest beite, men også enkelte steder slått) og bruk til jordbruksproduksjon gjennom lang tid, ofte hundrer av år.

Semi-naturlig strandeng omfatter arealenheter som ikke har synlige fysiske spor etter pløying eller tilsåing med for- og matvekster og som mangler eller bare har svake spor etter gjødsling og/eller sprøyting. Semi-naturlig strandeng skiller seg fra T32 Semi-naturlig eng ved markant innslag av salttolerante arter (halofytter) og fra T12 Strandeng ved sterkt innslag av arter typisk for semi-naturlig mark). Opphør av bruk gjør nå at semi-naturlig strandeng mange steder, særlig i Sør-Norge der takrør (Phragmites australis) er en aggressiv innvandrer. Semi-naturlige strandenger gjennomgår der mange steder suksesjon til en rein bestand av takrør som i løpet av få tiår helt kan mangle spor etter tidligere hevd. Ettersuksesjonstilstanden kan være en åpen takrør-dominert strandeng, eller etter forsumping, en helofytt-saltvannssump eller en strandsumpskog.

Det er grunn til å anta at mennesker har utnyttet havstrandenger som beiteressurs siden forhistorisk tid – sannsynligvis finnes enger med en kontinuerlig brukshistorie og mange hundre års bruk er dokumentert (Sjöbeck 1962, Thannheiser 1982), Over størstedelen av Norden hørte havstrandengene til utmarka og ble utnyttet som en felles utmarksressurs til beite, først og fremst for storfe, men i arktiske områder også for tamrein (Kalela 1939).

Semi-naturlig strandeng, eksemplifisert ved en typisk beitet strandeng. I bakgrunnen beitende hester. Oven, Råde, Østfold.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Med unntak for sterkt eksponerte strandenger i den ytre skjærgården, samt strandenger i nedre del av landstrandbeltet på mer beskyttete steder, er forekomst av større strandenger med velutviklete sonasjoner i større eller mindre grad et resultat av menneskepåvirkning [dokumentert for Danmark av Vestergaard (2000)], i hvert fall nordover til og med Trøndelag (se Bele et al. 2005, 2006). Også mange strandenger lenger nordover er, eller har vært, påvirket (eller betinget) av beite fra storfe og rein (Fremstad & Elven 1999a, A. Norderhaug, pers. medd.). Beitebrukens betydning vises tydelig av at vegetasjonen endrer seg når beitebruken opphører, men endringene i artssammensetning går langsommere jo lengre nord man kommer (Fremstad & Elven 1999a).Avgrensning mellom T33 Semi-naturlig strandeng og T12 Strandeng er mange steder svært utfordrende. Ettersom bruken av strandenger til beite mange steder har opphørt og gjengroingssuksesjonen (i hvert fall i Sør-Norge) går raskt (Fremstad & Elven 1999a, Bele et al. 2006), bør kunnskap om tid siden bruken opphørte, sammenholdt med den aktuelle artssammensetningens innslag av arter typisk for semi-naturlige marker og eventuelle preg av gjengroing, legges til grunn for vurdering av hvorvidt ei strandeng er betinget av hevd og dermed for tilordning til hovedtype. Hastigheten på gjengroingssuksesjonen er sannsynligvis bestemt av den naturlige forstyrrelsesintensiteten på stedet, det vil først og fremst si graden av bølge- og vindeksponering.

Variasjon

Kunnskapen om variasjon i T33 Semi-naturlig strandeng og relasjoner til S12 Strandeng på den ene siden og til S32 Semi-naturlig eng på den andre siden er mangelfull; betydningen av hevd for forekomst av strandenger har ikke har vært særlig påaktet. Som en tentativ løsning er variasjonen i T33 beskrevet ved hjelp av en kombinasjon av LKM som er viktige i T12 og i T33, med følgende begrunnelser for de spesifikke valgene som er gjort:

Det er lagt til grunn at hevdpåvirkningen på artssammensetningen avtar nedover i fjærebeltet fordi artene som er typiske for semi-naturlig eng forsvinner uten at nye, spesialtilpassete arter kommer til. TV er derfor bare delt inn i to hovedtypetilpassete trinn.

Resultatene av analysene av generalisert artslistedatasett B08 for strandenger indikerer at SA, VM og S1 er uLKM i strandenger. Dette er videreført også for semi-.naturlig strandeng.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige ellerintermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Resultatene av analysene av generalisert artslistedatasett B07 for semi-naturlig eng indikerer at SP der er uLKM. Dette er videreført også for semi-.naturlig strandeng.

Det foreligger ikke klare indikasjoner på variasjon i artssammensetning i semi-naturlig strandeng som gjenspeiler variasjon i hevdintensitet. På bakgrunn av at hevdintensitet (HI) er en hLKM i semi-.naturlig eng, er denne LKM tentativt inkludert som en uLKM for T33 Semi-naturlig strandeng.

Kalkinnhold (KA) og klassen skjellsand (S1∙j) er tentativt inkludert som henholdsvis uLKM og uLKM-klasse for T12 for å fange opp strandenger på kalkgrunn; først og fremst på skjellsandbanker i fjærebeltet, men også på grunn jord over kalkknauser.

Kunnskapsbehov

– Vegetasjonsøkologiske undersøkelser og gradientlengdeberegning for variasjon relatert til de foreslåtte LKM i semi-naturlig strandeng.

– Avklaring, ved bruk av standardisert artslistemetodikk, av hvorvidt semi-naturlige strandenger skiller seg så mye fra T32 Semi-naturlig eng (ovenfor fjærebeltet) at det er  det vil si om det er grunnlag for å opprettholde en egen hovedtype, eller om semi-naturlige strandenger bør inngå som grunntype i T32.

Grunntypeinndeling

T33 er delt i 2 GT for tLKM TV.

Kartleggingsenheter 1:5000