Semi-naturlig eng omfatter engpregete, åpne eller tresatte økosystemer som er formet gjennom ekstensiv («tradisjonell») hevd (beite og slått, eller oftest en kombinasjon av beite og slått) og bruk til jordbruksproduksjon gjennom lang tid, ofte hundrer av år. Marka i semi-naturlig eng kan, men behøver ikke, være ryddet for stein. Semi-naturlig eng omfatter arealenheter som ikke har synlige fysiske spor etter pløying eller tilsåing med for- og matvekster og som mangler eller bare har svake spor etter gjødsling og/eller sprøyting. Semi-naturlig eng kan huse et stort mangfold av arter fra mange organismegrupper, særlig karplanter, sopp og insekter.

Semi-naturlige enger som økologisk system. Natursystem-hovedtypen semi-naturlig eng omfatter både beitemark og slåttemark, og inkluderer såvel åpne som spredt tresatte arealer. Den typiske semi-naturlige enga mangler tresjikt. Tresatt semi-naturlig eng skiller seg fra skogsmarkssystemer ved at tilrettelegging for høsting av planteproduksjonen i feltsjiktet gjennom beiting (hagemarksskog) og/eller slått (lauveng) har prioritet foran tilrettelegging for produksjon av trevirke. Begrepet hagemarksskog defineres som «semi-naturlig, engpreget mark dominert av gras og urter (på basefattig grunn også med lynginnslag), skapt gjennom langvarig beite og målbevisst rydding av trær, med tresjikt dominert av lauvtrær (eventuelt også bartrær) som vanligvis er tett nok til å tilfredsstille definisjonen av tresatt areal» og lauveng defineres som «semi-naturlig mark dominert av gras og urter, skapt gjennom langvarig slått og målbevisst rydding av trær, med tresjikt dominert av lauvtrær som vanligvis er tett nok til å tilfredsstille definisjonen av tresatt areal». Hagemarker og lauvenger er derfor åpnere enn beiteskog (beitet fastmarksskogsmark), slik at mer lys når marka. Trærne i tresatte semi-naturlige enger, særlig i lauvenger, ble ofte høstet som fôr (se Anonym 2012). Anslagsvis er tresjiktsdekningen i lauveng mellom 5 og 25 % (tresjiktsdekning (1AG–A∙3–4), i hagemark 10–50 % (1AG–A∙3–5) og i beiteskog 10–75 % (1AG–A∙4–6),

Både slått og beite forhindrer (ny)etablering av busk- og tresjikt og holder derfor slåttemark og beitemark helt åpen eller begrenser vedvekstinnslaget til et spredt busk- og/eller tresjikt. Sammenlignet med skogsmark er jordtemperaturen høyere i de åpne, semi-naturlige jordbruksmarkene fordi lyset når marka. Dette fører til at fordampningen blir større og jorden (i utgangspunktet) blir tørrere når skogsmark erstattes av åpen, semi-naturlig mark. All næringsomsetning går også fortere i åpen, semi-naturlig mark enn i skogsmark, og organisk materiale brytes raskere ned slik at næringsstoffer blir lettere (og raskere) tilgjengelig. Over tid fører dette til en endring i jordsmonnsegenskaper og jordprofil, og en forskyving av arealenhetene mot økende kalkinnhold (KA), blant annet utvikles vanligvis en moldartet humus (Sjörs 1954, Steen 1954, 1956, Hæggström 1983, Øien & Moen 2006).

Feltsjiktet i semi-naturlig slåtte- og beitemark består hovedsakelig av lavvokste, lyselskende, lite næringskrevende og ofte også konkurransesvake arter. Analyser av generalisert artslistedatasett B07 (NiN[2]AR2, kapittel B7) viser at artssammensetningen i de typiske, åpne, semi-naturlige engene uten preg av gjødsling (HI∙cd) skiller seg både fra mindre (HI∙b) og mer (svakt gjødslingspreget; HI∙e) intensivt hevdpregete systemer ved et unikt innslag av arter med optimum i disse systemene og snever økologisk amplitude.

Både slått og beite medfører tap av biomasse og fjerning av næringsstoffer. På sterkt endret jordbruksmark blir dette kompensert ved tilførsel av (kunst)gjødsel, mens semi-naturlige økosystemer kjennetegnes ved at de normalt ikke blir gjødslet. På mager mark kan derfor næringsinnholdet i jorda etter hvert bli for lavt (særlig ved slått) til at produksjonen opprettholdes. På ikke altfor mager mark oppstår imidlertid en slags balanse mellom fjerning av næringsstoffer (ved beite og slått) og naturlig tilførsel av næringsstoffer fra forvitring, tilsig, regnvann, nitrogenbindende bakterier (blant annet i erteplantenes rotknoller) og alger. Tilgang på mineralnæring er en viktig produksjonsbegrensende faktor (stressfaktor i Grimes terminologi; se NiN[2]AR1, kapittel B3), men de fleste lyselskende stresstolerante arter klarer seg bra med lite næring. Fjerning av biomasse innebærer også forstyrrelse (se NiN[2]AR1, kapittel B3), og påvirker samspillet mellom arter. Høyvokste arter som effektivt tar opp næring vokser fort og har stor biomasse, og skygger vanligvis ut mindre, lyselskende arter. Når en stor del av biomassen fjernes ved slått og beite, reduseres imidlertid de høyvokste artenes konkurranseevne og flere slike arter avtar derfor i mengde eller forsvinner helt ved vedvarende slått og/eller beite. Det er særlig urter med høytsittende vekstpunkter som har vanskeligheter med å ta seg inn igjen, mens gras, rosettplanter og krypende urter med lave vekstpunkter greier seg bra.

Flere undersøkelser har vist at moderat forstyrrelse og en viss knapphet på ressurser øker artsmangfoldet (intermediate disturbance hypothesis; Huston 1979). De fleste karplanter i den norske floraen foretrekker også lysåpne voksesteder eller halvskygge. Semi-naturlige slåtte- og beitemarker er blant de mest artsrike økosystemene i Norden (Kull & Zobel 1991, Norderhaug 1988, 1996, Austrheim et al. 1999, Eriksson et al. 2002), og vanligvis mer artsrike enn naturmarks-økosystemene de erstatter. Lang slåtte- eller beitekontinuitet bidrar til artsmangfoldet gjennom å bedre arters mulighet for å etablere seg (Gustavsson 2007). Mykorrhiza spiller sannsynligvis også en viktig rolle for utviklingen av disse artsrike økosystemene. Artsmangfoldet er imidlertid et resultat av et komplekst samspill mellom en lang rekke enkeltfaktorer, som vi fortsatt har begrenset kunnskap om (Bruteig et al. 2003, Pykälä 2007). Sjörs (1954) skriver: ”Ett fint och länge reglerat samspel, lätt att ödelägga, svårt att återställa, mellan ståndort, växtsamhälle och invanda kulturåtgärder…”

Semi-naturlige engers kulturhistorie. Fram til siste halvdel av 1800-tallet ble landet først og fremst brukt til ekstensiv jordbruksproduksjon. Planteproduksjonen i utmarka ble utnyttet både som beiteressurs og til høsting gjennom slått. Muligheten til høsting av utmarksressurser var ofte begrensende for hvor mange dyr en gård kunne fôre gjennom vinteren og dermed også for tilgangen på gjødsel til innmarka og hvor stort innmarksareal som kunne dyrkes intensivt. Utmarkas betydning i denne fasen av landbrukets historie er sammenfattet i uttrykket «äng är åkers moder» (Osvald 1964). I denne fasen var menneskers egen arbeidskraft det viktigste produksjonsmiddelet i landbruket, og små teiger var ikke vesentlig til hinder for effektiviteten. Sjøl de mest avsidesliggende delene av landet ble etter hvert påvirket av landbruksrelaterte aktiviteter (Sjörs 1954). Presset på naturressursene ble etter hvert enormt. Begrepet «tradisjonell utnyttelse» er knyttet til denne fasen i landbrukets historie, som i stor grad innebar forstyrrelsesregimer som etterlikner og forsterker det naturlige forstyrrelsesregimet (Pykälä 2000).

Fra siste halvdel av 1700-tallet og gjennom første halvdel av 1800-tallet økte befolkningen sterkt som følge av betydelig framskritt innen medisin og etter hvert også folkehelse. Økende etterspørsel etter mat har sannsynligvis vært en viktig drivkraft for teknologisk utvikling, også innen landbruket. Omkring midten av 1800-tallet gjorde bedre hesteredskaper sitt inntog i landbruket. Dette er beskrevet som det første store hamskiftet i jordbruket (Visted & Stigum 1971, Norderhaug et al. 1999, Almås 2002, Christensen 2002). Utmarksbruken besto, men effektiv utnyttelse av mer moderne teknologi krevde større, sammenhengende arealer og resulterte i omfattende utskifting av innmark, oppløsing av gamle klyngetun og samling av flere funksjoner i større driftsbygninger. Familiebruket med våningshus, låve/fjøs og stabbur rundt ett tun ble i løpet av denne perioden den typiske norske gården. Industrialisering, utvandring til Amerika og utvikling av et kunnskapsbasert landbruk (høyere utdanning innen landbruksfag startet opp på Ås i 1859 og utviklet seg etter hvert til Norges Landbrukshøyskole, som ble etablert i 1897) løste langt på veg de store utfordringene befolkningsøkningen medførte. Utmarksbruken vedvarte imidlertid; storparten av energien som skulle foredles til mat og gjødsel måtte fortsatt hentes fra utmarka.

Det neste store vegskillet i landbruket fant sted etter første verdenskrig, som resultat av det såkalte nitrogenkappløpet; konkurransen mellom de ulike produksjonsprosessene for kunstig framstilling av nitrogengjødsel som så dagens lys i de første årene etter 1900 (blant andre Birkeland-Eyde-prosessen som ble tatt i bruk i 1905) og som raskt ble industrielle suksesser. Etter hvert som prisene på kunstgjødsel falt og prisene på arbeidskraft økte, avtok utmarksbruken, Ved starten på annen verdenskrig var høsting av utmarksressurser ikke lenger en minimumsfaktor for produksjon på innmarka. En vesentlig taktøkning i disse endringene fant sted etter andre verdenskrig, når traktoren raskt erstattet hesten som viktigste arbeidsredskap i landbruket. Mekaniseringen av jordbruket har fortsatt fram til i dag. I dag er jordbruket preget av industrialisering, strukturrasjonalisering og spesialisering. Særlig sterk har nedgangen vært i antall gårder som driver melkeproduksjon; fra ca. 27 000 i 1992 til ca. 11 000 i 2012 (https://snl.no/Jordbruk_i_Norge). Et synlig tegn på endringene i landbruket er at store samdriftsbygninger nå erstatter de røde låvene, eller at låvene står til forfalls eller blir omdisponert til andre formål (Røyrane & Apneseth 2014). Endringene i jordbruket omkring midten av forrige århundre er beskrevet som det andre store hamskiftet i jordbruket. Dersom utviklingen i jordbruket fortsetter i samme retning som i de siste par tiårene, kan det komme til å vise seg at vi står midt oppi et tredje hamskifte, der jordbrukets betydning for matforsyningen marginaliseres som følge av økt import, både av soyabasert kraftfôr fra Brasil og av ferdige jordbruksprodukter. Hvorvidt denne utviklingen forsterkes, stanser opp eller reserveres vil være avhengig av en rekke forhold som f.eks. energi- og transportpriser, priser på jordbruksprodukter på det internasjonale markedet, økt etterspørsel fra forbrukerne etter kortreist og/eller økologisk mat og, ikke minst, de politiske beslutningene på landbruks- og distriktspolitikkens områder som blir tatt i Norge de kommende årene.

Utviklingen i jordbruket gjennom de siste 100 årene har ført til en sterk polarisering av arealbruken, slik at land nå mer og mer enten brukes intensivt eller ikke brukes i det hele tatt (Robinson & Sutherland 2002, Fjellstad et al. 2007, Norderhaug et al. 2010). Også skogbruket har gjennomgått en tilsvarende industrialisering og intensivering av bruken. Polariseringen i bruken av land innebærer at forstyrrelsesbetinget natur i dag i økende grad enten blir betinget av naturlig eller av menneskebetinget forstyrrelse. Fortsatt er imidlertid det meste av norsk natur preget av ekstensiv hevd, til dels ved at tidligere tiders ekstensive hevd preger naturen lenge etter at den har opphørt (Ryberg 1968), til dels ved at ekstensive hevdregimer fortsatt opprettholdes i betydelig omfang, først og fremst gjennom utmarksbeite (f.eks. Bruteig et al. 2003, Bele & Norderhaug 2013).

Intensive menneskeforstyrrelsesregimer, enten de er knyttet til landbruk (jord- og skogbruk) eller annen arealbruk, skiller seg fra naturlige forstyrrelser ved en særskilt type uforutsigbarhet knyttet til skiftende prioriteringer, konjunkturer og andre av menneskesamfunnets mekanismer (NiN[1]AR1, kapittel B3e). I perioder med stabile rammebetingelser kan imidlertid et forstyrrelsesregime, som eksempelet «tradisjonell jordbruksdrift», i seg sjøl være svært forutsigbart i den forstand at det samme forstyrrelsesregimet ble gjentatt fra år til år, i tiår etter tiår, kanskje i flere hundre år (Pykälä 2007). 

Semi-naturlig eng; kalk-slåtteeng med lang, kontinuerlig hevdhistorie fra Svartdal (Flatdal, Seljord, Telemark). Enga er åpen og beholder engflate-preget helt til den brått går over i bergknauser og skog.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Gjengroende semi-naturlig eng skal tilordnes T32 inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa av skogsmark) er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for skogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

– Definisjonen av ettersuksesjonstilstanden, «økosystemtilstand etter suksesjon, det vil når artssammensetningen indikerer tilhørighet til samme standardtrinn langs en suksesjonsgradient som et sammenliknbart system på naturlig mark, endringstakten ikke lenger er vesentlig raskere og/eller har klarere retning enn i dette systemet, og prosessene som karakteriserer et system på naturlig mark er gjenopprettet», innebærer at semi-naturlig mark som gror igjen med treslag som kan gi opphav til langvarige suksesjonsstadier, som f.eks. gråor på beitemark på Vestlandet, ikke når ettersuksesjonsstadiet sjøl om gjengroingssjiktet skulle nå gammelskogsstadiet (7SD–NS∙5). Først når klimakstreslaget er etablert og når gammelskogsstadiet, eller markas artssammensetning klart indikerer at et skogsmarkssystem er etablert, skal slike arealer typifiseres som skogsmark.

Variasjon

– Generalisert artslistedatasett B07 inneholder tester av hypoteser om HI, KA; KI, UF og SP (se NiN[2]AR2: kapittel B7) og viser at hovedtypen har to hLKM og at KI og UF er tLKM for semi-naturlig eng, som forklarer ikke-overlappende deler av variasjonsbredde innenfor hovedtypen. SP (forskjellen mellom beitemark og slåttemark) er uLKM for hovedtypen, og inngår i den formaliserte delen av beskrivelsessystemet (som kan legges til grunn for å beskrive utforminger).

– Analyser av deldatasett B07C og B 07D viser at såvel kildevannspåvirkning (KI) som uttørkingsfare (UF) i noen grad (og fra hver sin «kant» av fuktighetsspekteret) «overstyrer» effektene av forskjeller i hevdintensitet på artssammensetningen, slik at kildevannspåvirket semi-naturlig eng (høgstaudeeng) og tørkeutsatt gruntjordseng i henholdsvis i hagemarksskog/lauveng og på svakt gjødslet mark har mer lik artssammensetning enn tilsvarende enger på frisk mark. Fordi intensivering av hevdregimet anses være er viktigste årsak til homogenisering av artssammensetningen (denne homogeniseringen fortsetter og forsterkes når hevdintensiteten øker ytterligere, det vil si i sterkt endret jordbruksmark), er det ikke utskilt egne grunntyper for kombinasjonen av HI∙e og noen av KI∙2 og UF∙2. Det er på tilsvarende vis lagt til grunn at ekstremene i variasjonen relatert til kalkinnhold (KA) viskes ut ved svake spor etter intensiv hevd.

– En grunntype er inkludert for semi-naturlig eng med tydelig preg av sanddynemarkas miljøforhold (som kan operasjonaliseres som sandstabilisering (SS∙fghi): forekomst av flekker med naken sand og en viss sandtilførsel fra sanddynemark nærmere sjøen, stor uttørkingsfare, som gjenspeiles i forekomst av arter typisk for sanddynemark. En karakteristisk art er hestehavre (Arrhenatherum elatius), og «hestehavre-eng» [beskrevet som type G10 av Fremstad (1997)] hører til dels hjemme her (hestehavre-enger kan også være suksesjonsstadier etter opphør av bruk av oppdyrket varig eng på tidligere sanddynemark). Semi-naturlige hestehavre-enger er karakterisert som KA∙3 × HI∙2 × UF∙2, men inneholder sannsynligvis variasjon som også går litt inn i naboceller i det økologiske rommet for hovedtypen. Disse engene synes imidlertid å ha så homogen artssammensetning at det ikke er grunnlag for å dele dem videre opp. Alle semi-naturlige enger med tydelig preg av å være utviklet fra sanddynemark skal derfor tilordnes denne typen.

– Status til vannmetning (VM) som uLKM for T32 Semi-naturlig eng grunner seg på analyse av datasett B09 for skogsmark, der det vises at variasjonen i artssammensetning mellom veldrenert fastmarksskogsmark og vekselfuktig/fuktig skogsmark ikke er betydelig. Analysene av artslistedatasett B05 for kystlyngheier viste imidlertid at VM er en tLKM for den typen. Inntil mer kunnskap foreligger, er en konservativ tilnærming med plassering av VM i beskrivelsessystemet valgt.

– Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

– Mer kunnskap, eller i hvert fall sammenstilling av eksisterende kunnskap, om regional variasjon i artssammensetning i semi-naturlig mark.

–Bedre kunnskap om effektene av beite og slått (og om hvordan fininnstilling av bruksregimet; beite- og slåttetidspunkt, beitedyreslag, beitetrykk, etc.) skaper variasjon i artssammensetning.

– Vegetasjonsøkologiske undersøkelser og gradientlengdeberegning for variasjon relatert til vanntilgang (i ulike former) i semi-naturlig eng.

Grunntypeinndeling

T32 er delt i 10 GT for realiserte kombinasjoner av hLKM 4 KA × 3 HI, + 2 GT for spesielle kombinasjoner av UF & KA med KI∙2 og + 8 GT for spesielle kombinasjoner av UF & KA med UF∙2.