1. Natur i Norge
  2. Natursystem
  3. Typeinndeling
  4. T Fastmarkssystemer

T10 Arktisk steppe

Hovedtypen kjennetegnes av særpregete samfunn dominert av gras og halvgras. Jordsmonnet har vanligvis høy pH som et resultat av saltanrikende prosesser i et svært tørt klima preget av mye vind.

T10 Arktisk steppe er begrenset til indre deler av Wijdefjordenpå Svalbard, i et område med svært lite nedbør (under 100 mm i årsmiddelnedbør). Dette er det eneste området i Norge - inkludert Svalbard - som plasseres i den bioklimatiske seksjonen C2 Klart kontinental seksjon. I dette området dominerer jord med høyt saltinnhold over store arealer opp til 300 moh. Jordsmonnet her har en pH på 8,5-10,5. Slik jord kan ikke dannes på vanlig kalksubstrat, men forutsetter at klimaet er så tørt (arid) at vannet hovedsakelig transporteres oppover mot markoverflata. Oppløste næringssalter fra mineraljorda avsettes nær markoverflata under vanntransporten og fører til saltanrikning.

I et kjølig mellomarktisk klima med begrenset fordampning (evaporasjon), er vindtunnel-effekten langs den veldig lange og rette Wijdefjorden en forutsetning for at uttørkingen skal bli sterk nok til at steppeliknende økosystemer utvikles. Dette vises også tydelig av at de korte sidedalene til Wijdefjorden har tilnærmet normal mellomarktisk tundravegetasjon dominert av kantlyng Cassiope tetragona. Området med T10 Arktisk steppe har imidlertid en vegetasjon som avviker sterkt fra tilsvarende tundravegetasjon. Gras og halvgras (graminider) dominerer i et åpent landskap uten torvproduksjon, og moser og lav, som ellers er så vanlige i Arktis, mangler. Myr mangler fullstendig i steppeområdet. I de ikke-aride, men nedbørfattige, varme fjordstrøkene på Svalbard finnes en lignende vegetasjon utviklet på små finjordsrygger

Creative Commons Attribution | Arve Elvebakk

Landskap dominert av arktisk steppe ved utløpet av Reinbukkdalen i Wijdefjorden, Spitsbergen.

Definisjon og avgrensning

Hovedtypen er definert ut fra forekomsten av saltanrikningsjord, som beskrives med miljøvariabelen AS Arid terrestrisk salinitet (AS∙a). Saltanrikningen av jorda er en konsekvens av det tørre klimaet og vindpåvirkningen som øker fordampningen fra jorda.

Den kan forveksles med T3 Fjellhei leside og tundra i de samme og tilgrensende kontinentale områder. Det er dokumentert store forskjeller, både i pH i øvre jordlag og i artssammensetning, mellom vestsiden av Wijdefjorden, der kalkrike avsetningsbergarter dominerer, og den grunnfjellsdominerte østsiden av fjorden. I henhold til definisjonen av T10 Arktisk steppe er det forekomsten av saltanrikingsjord som definerer hovedtypen, ikke det kontinentale klimaet. De mindre kalkrike områdene på østsiden av Wijdefjorden, som domineres av bergstarr Carex rupestris, skal typifiseres som kontinentale utforminger av T3 Fjellhei, leside og tundra.

Grunntypeinndeling

T10 Arktisk steppe er delt inn i to grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:

VI Vindutsatthet (tLKM): Variasjon langs denne miljøvariabelen gir grunnlag for å dele T10 Arktisk steppe inn i de to grunntypene T10-1 beskyttet grashei i arktisk steppe (VI∙0) og T10-2 rabbe i arktisk steppe (VI∙a+). Store deler av området med T10 Arktisk steppe kan karakteriseres som ekstreme rabber (VI∙bc), med snømangel om vinteren og ekstrem uttørking om sommeren. Finjordsområdene er saline og karakterisert av artene polarsaltgras Puccinellia angustata og tuemure Potentilla pulchella, med stridrapp Poa hartzii og den endemiske arten svalbardsaltgras Puccinellia svalbardensis som viktige innslag. På mindre vindeksponerte flater (VI∙0) dominerer en underart av rødsvingel Festuca rubra ssp. richardsonii sammen med purpurkarse Braya purpurascens.

Variasjon

Det finnes foreløpig lite kunnskap om miljøvariabler som gir opphav til ytterligere variasjon innenfor hovedtypen. Det er imidlertid noe variasjon innenfor T10 Arktisk steppe i snødekkestabilitet. Likevel gjør de ekstremt lave snømengdene at en direkte sammenlikning med rabbe-snøleiegradienten slik vi kjenner den fra mindre kontinentale områder på fastlandet og i Arktis er utfordrende. Selv om trinnene langs en topografisk gradient fra rygg til forsenkning blir sterkt forskjøvet sammenlignet med mindre kontinentale områder, er det mulig å skille mellom heier og rabber (VI Vindutsatthet trinn VI∙0 og VI∙a+). For enkelte av miljøfaktorene som varierer langs VI Vindutsatthet, bl.a. graden av snødekkestabilitet, kan hele steppelandskapet karakteriseres som ulike utforminger av avblåste rabber.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor hovedtypen, blant annet for å avgjøre hvorvidt andre miljøvariabler enn VI Vindutsatthet gir grunnlag for inndeling i grunntyper.

Videre foreligger en hypotese om at vindvirkning, som hindrer snøakkumulering, er en forutsetning for oppadgående vanntransport, saltanriking og høg pH, som karakteriserer T10 Arktisk steppe. Det gjør at et temmelig sterkt vindpreg (VI∙a+) burde ansees som definerende for hovedtypen og VI Vindutsatthet som en differensierende miljøvariabel (dLKM). Hypotesen medfører også at det ikke er nok variasjon innenfor T10 Arktisk steppe langs VI Vindutsatthet til å skille ut grunntyper.

Det kan være nok variasjon innenfor T10 Arktisk steppe relatert til innhold av finmateriale til at S1 Dominerende kornstørrelsesklasse bør være underordnet miljøvariabel (uLKM) eller tilleggsmiljøvariabel (tLKM) for hovedtypen. Dette bør undersøkes nærmere.