Kystvannymfe er en utpreget kystart som er funnet nord til Nordland. Bakkroppen er svart, og begge kjønn har vanligvis en lys tegning på det åttende leddet.

Størrelse

Hann (t.h.) og hunn (t.v.) av kystvannymfe Ischnura elegans. Bakkroppen er nesten rent svart med en lys tegning på ledd 8. Hos hunnen kan unntaksvis også det åttende leddet være mørkt.

Kystvannymfe Ischnura elegans i paring. Hannen øverst. Merk hannens tofargede vingemerke, et trekk som skiller Ischnura-hannene fra lignende vannymfearter.

Kroppslengde 30–33 mm, vingespenn 33–37 mm.

Kjennetegn

Hos begge kjønn er bakkroppens overside overveiende svart, med unntak av det 8. leddet som alltid er lyst hos hannen og oftest er lyst hos hunnen. Bakhodet har to vidt separerte, vanligvis små, runde lyse sideflekker som ikke er forbundet med en lys tverrstrek. Hannen er grønn som ung og blir lyseblå med alderen. Hunnen finnes i mange fargevarianter: grønn, blå, fiolett, rosa, brunrød. Hos begge kjønn er imidlertid bakkroppens underside vanligvis grønn.

Forvekslingsarter

Kystvannymfe kan skilles fra lignende arter i andre slekter på at hannen har tofarget vingemerke, og på at hunnen har en liten torn bakerst på undersiden av det 8. bakkroppsleddet. Arten skilles fra pyttvannymfe Ischnura pumilio på noe større kroppsstørrelse og på at den lyse tegningen på bakkroppen først og fremst dekker det 8. bakkroppsleddet. Hos pyttvannymfe dekker tegningen først og fremst det 9. leddet. Hunner med helsvart bakkropp kan skilles fra pyttvannymfe på at halsskjoldet har en utstikkende tapp på bakkanten.

Totalutbredelse

Hunn av kystvannymfe Ischnura elegans. Hunnen opptrer i en rekke fargevarianter, her en lilla variant.

Arten er utbredt i hele Europa inkludert Storbritannia, og østover inn i Russland. Den er sørlig og kystbundet i Sverige og i Finland opp til Bottenviken. Arten mangler i Portugal.

Utbredelse i Norge

Arten er utbredt langs hele kysten fra Østfold via Oslo til Hordaland. Den finnes videre flekkvis langs kysten til Nordland.

Levested og økologi

Arten foretrekker vegetasjonsrike sjøer under den marine grense. Den finnes også i vannhull, strandsumper og stilleflytende brakkvannskanaler. Den tåler tilsynelatende forurensning bedre enn andre vannymfer, men unngår sure lokaliteter som en del myrer. Nymfen blir 21–25 mm. Den lever i vegetasjonsbeltet og overvintrer i vegetasjonen. Utviklingen er 1–2 årig.

Flyvetid

Sent i mai til august, med tyngdepunkt i juni og juli.