Med en lengde på knapt 0,5 mm er dvergmuslingkreps den minste arten i den store familien Candonidae, og også ellers en av de minste muslingkrepsene i Norge. Arten figurerer ikke på G.O. Sars’ artsliste, men den er nå funnet flere steder i Norge. Ellers i Europa er registreringene mer sporadiske. Den ser ut til å ha en viss preferanse for alpine og nordlige klimasoner.

Kjennetegn

Dvergmuslingkreps (faba = liten kule) måler bare 0,41-0,45 mm, og er dermed den minste arten i den store familien Candonidae. Den trapesoide skallprofilen med en kort rett rygglinje, som knekker over i nedgående buer både foran og bak, er karakteristisk. Fargen er hvit, og ingen øyeflekk er synlig. Venstre skall overlapper både foran og bak. I mikroskop er videre kjennetegn at uropodene er påfallende brede og kraftige, med to nesten jevnlange klør, og ett langt og kraftig hår. Som alle candonider mangler den svømmehår. Det nest ytterste leddet på rensebeinet er udelt.

Økologi

Dvergmuslingkreps finnes i strandsonen i tjern og innsjøer, dels også nedgravd i sedimentene, fortrinnsvis i nordlige vassdrag og vannforekomster. Den er også påvist i grunnvann, i oppkommer og i grotter, og i våt torvmose. Reproduksjonen er trolig bare partogenetisk, for hanner er hittil ikke funnet. Eggcellene måler ¼ av kroppslengden, noe som kan være en hypogeisk tilpasning.

Utbredelse

Dvergmuslingkreps later til å være en nordlig art. Flere innsjøer i Nordland og i Lofoten, blant annet på Hamarøy og i Gildeskål, har tette populasjoner. Men den er også funnet i oligotrofe innsjøer i Sør-Norge, blant annet i Rondevatnet og i pytter på Ringebufjellet. En interessant registrering er også i karstgrottene på Skrimfjella sør for Kongsberg, der den lever sammen med blant annet marflo, som etter alt å dømme tilbrakte siste istid i disse grottesystemene (Østbye m.fl. 2011). Det er mulig at det samme gjelder for dvergmuslingkreps også. Ellers i Europa er det bare gjort spredte funn av arten, blant annet på De Britiske Øyer, i Østerrike og i Sverige.

Referanser

Meish C (2000). Freshwater Ostracoda of Western and Central Europe. Süsswasserfauna von Mitteleuropa 8/3. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg.

Østbye E, Østbye K, Carlini D og Fong D (2011). Grottemarfloen på Lauar – Hvor stammer den fra? Skrimområdets Historiekrønike Hefte 17.