Lundhumle er en forholdsvis liten art som kommer for fullt relativt seint på sommeren. Den er særlig glad i planter som blåklokker, storkenebb og geitrams. Med sine gule og svarte bånd er den vanskelig å skille fra jordhumlene, men det gule båndet på bakkroppen er ofte brutt i midten.

Dronning og arbeidere

Lundhumle Bombus soroeensis besøker gjerne blåklokker. Her fra Trondheim i Sør-Trøndelag.

Dronningen av lundhumle er liten til middels stor (lengde ca. 17 mm). Mellomkroppen er svart med en bred gul krage som ender i en spiss like under vingefestene. Bakkroppen er svart med et gult, ofte blekgult bånd på T2. Dette tverrbåndet kan være mer eller mindre delt på midten av svarte hår (se bilde), og virker tynt behåret. T3 er svart og bakstussen er hvit. Hodet er påfallende lite og hjerteformet. Bakre basitarsi er karakteristiske med sine parallelle sidekanter. Arbeiderne ligner dronningene, men er gjerne svært små og mer rufsete i behåringen. 

De norske lundhumlene tilhører nominatunderarten B. s. soroeenis. Av og til kan man i sørlige områder av landet finne lundhumler med rødaktig bakstuss som minner om underarten B. s. proteus Gerstaecker, 1869, som finnes lenger sør i Europa.

Hanner

Hanner av lundhumle har et gult kragebånd som går langt ned på sidene foran vingefestene. Dessuten er oftest både T1 og T2 gule. De har en del gule hår i ansiktet, men ingen tydelig avgrenset gul hårdusk som hos lys jordhumle eller lynghumle. Noen hanner har mer rosa bakstuss, og minner da noe om den sørlige underarten B. s. proteus.

Utbredelse

Lundhumle er utbredt i det meste av Europa og deler av Asia. I Norge finnes den over hele landet nord til Kåfjord i Finnmark. Den går imidlertid sjelden over tregrensa.

Dronning av lundhumle Bombus soroeensis på blåklokke, Trondheim i Sør-Trøndelag.

Levesett

Lundhumle finnes overalt i lavlandet. Den er trolig en del oversett på grunn av forveksling med jordhumler. Kan være særlig tallrik der skog med mye bærlyng veksler med variert kulturlandskap. Flygesesongen er noe seinere enn for mange andre korttungete lavlandshumler, men dronninger kan være på vingene fra midten av april. Arten oppsøker særlig blåklokker, men henter også pollen og nektar fra en rekke andre planter som storkenebb og geitrams.

Dronninger er i Norge registrert fra 16. april til 21. september, arbeidere fra 18. mai til 10. oktober og hanner fra 7. juni til 29. september.

Lundhumle har bolet nede i bakken. Den har små kolonier. Lundgjøkhumle er sosialparasitt på arten.

Bakkropp

Bakkroppsbånd (T2) hos lundhumle Bombus soroeensis.

Forvekslingsarter

Broddslire

Broddslire (sting-sheath) av lundhumle Bombus soroeensis, dronning.

Dronninger og arbeidere av lundhumle kan lett forveksles med ulike arter av jordhumler. Jordhumlene har et mer rundt hode sett forfra, mens det hos lundhumle er mer hjerteformet. Hos jordhumler kan det lyse båndet på T2 være slitt på midten slik at det ser avbrutt ut som hos lundhumler. Det svarte feltet på T2 hos lundhumle kan forøvrig være redusert eller mangle. I lupe kan man imidlertid se at de gule hårene på tergittene hos jordhumler er forgreinet eller fjærformet, mens de hos lundhumle er enkle og silkeaktige. Dette gjør at man i felt kan se at den svarte huden tydelig ses gjennom behåringen hos lundhumle. Hunner av lundhumle kan skilles fra små jordhumlearbeidere på broddsliren (sting-sheath) og formen på overleppa og kjevene.

Hanner av lundhumle kan bestemmes på at både T1 og T2 har mye gult. Denne karakteren har også hanner av taigahumle, men de er større og har i tillegg lyse hår på skutellen, samt noe lengre og noe mørkere vinger. På hannen av lundhumle går dessuten kragebåndet langt ned på sidene av mellomkroppen, mens det hos taigahumle stopper rett under vingefestene. 

Lundhumle Bombus soroeensis med fulle pollenkurver på blåklokke, Nissedal i Telemark.