Kysthumle er sterkt bundet til det åpne kystlandskapet fra Vest-Agder og nordover til Nordland. Arten har en tett og jevn behåring som er brunoransje på mellomkroppen og litt lysere på bakkroppen og fremstår som ei svært vakker humle.

Dronning og arbeidere

Dronning av kysthumle Bombus muscorum på vei til en gjerdevikkeblomst fra Sleneset i Lurøy, Nordland. Legg merke til de velfylte pollenkorgene.

Dronningen av kysthumle er ganske stor (lengde ca. 18 mm) og har oransjerød, jevn behåring på mellomkropp som er innrammet av gult. Bakkroppen er gulaktig. Undersiden er også gulaktig. Arbeiderne ligner dronningen, men det forekommer en del lysere individer med blek beigefarget mellomkropp, og i sjeldne tilfeller kan bakkroppen være lys grå. 

Hanner

Hanner av kysthumle ligner hunnene, men har ikke fullt så tett behåring på mellomkroppen. Pannen og ansiktet har lys oransjebrun behåring.

Geografisk variasjon

Kysthumle i Norge kan inndeles i to ulike underarter. Nominatunderarten Bombus muscorum muscorum finnes i Vest-Agder og Rogaland. Denne er lyst behåret på undersiden og på sidene av brystet, samt i ansiktet. Kysthumler som finnes fra Hordaland og nordover til nærmere Troms, tilhører Bombus muscorum liepetterseni (Løken, 1973). Disse har mørk behåring på undersiden og i ansiktet. I Hordaland finnes overgangsformer mellom de to underartene, og tendensen er at den mørke behåringen blir mer dominerende jo lenger nord man kommer.

Den lyse underarten av kysthumle Bombus muscorum muscorum på ormehode, Ebeltoft i Danmark.

Dronning av den mørke underarten av kysthumle Bombus muscorum liepetterseni på rødkløver, Sleneset i Lurøy, Nordland.

Utbredelse

Kysthumle er utbredt i det meste av Europa og østover gjennom Asia til Stillehavskysten. I Norge er den utbredt langs kysten fra Vest-Agder til Lofoten i Nordland. Det finnes dessuten ett gammelt funn fra Oslo-området og ett fra Kongsberg.

Levesett

Kysthumle forekommer på eng og lyngmark langs kysten. Arten besøker en rekke ulike planter, men er særlig glad i erteplanter.

Dronninger er i Norge registrert fra 27. april til 18. september, arbeidere fra 18. juni til 15. september og hanner fra 28. juli til 20. september.

Bolet legges på bakken. Samfunnet består vanligvis av færre enn 40 individer. 

Kysthumle Bombus muscorum finnes, som navnet sier, langs kysten, og trives på erteblomster. Her en nokså blek kysthumledronning fra Stokkøya i Sør-Trøndelag som samler nektar fra rundbelg.

Forvekslingsarter

Kysthumle kan forveksles med lyse individer av åkerhumle som mangler svarte hår på bakkroppen. Dette er spesielt aktuelt i Nord-Norge der utbredelsen til kysthumle og den nordlige underarten av åkerhumle B. p. smithianus overlapper. I dette området har kysthumle ofte mørk behåring på undersiden og tydelig lysere farge på oversiden av bakkroppen enn på mellomkroppen. Åkerhumle har samme farge på mellomkroppen og bakkroppen, og har dessuten mer rufsete behåring. Den sørlige underarten av kysthumle har lys bakkant på mellomkroppen og lyse hår på undersiden og sidene fra vingefestene, og den kan slik sett minne om den sørlige underarten av åkerhumle B. p. pallidofacies. Kysthumle har imidlertid aldri gråhvit behåring på oversiden av T1 i kontrast til den guloransje behåringen ellers på bakkroppsoversiden, slik som disse åkerhumlene har.

Kysthumle er også lik bakkehumle, men vanligvis opptrer de i ulike geografiske områder her til lands. Hos kysthumle kan den svarte hudfargen skinne gjennom pelsen og gi inntrykk av et mørkt bånd på T2, noe som kan minne om bakkehumlas mørke bånd. Behåringens farge bør derfor betraktes fra siden. Bakkehumle mangler dessuten gul bakkant på mellomkroppen, og er mer rufsete i behåringen. Bakkehumle kan ha enkelte svarte hår i øvre del av panna samt på bakstussen, noe kysthumle mangler. Uansett vil selv slitte dronninger av bakkehumle ha en utpreget tverrstripete bakkropp, mens bakkroppsbehåringen hos kysthumle er mer jevn.