Geithamsen er vår største art av stikkeveps og kjennes lett igjen på størrelsen, det kraftige bakhodet og den utbredte rødbrune fargen. Geithamsen var borte fra Norge i perioden fra 1911 til 2007, men har de senere årene blitt nokså tallrik over store deler av Østlandet. Arten er sjelden å se da den er nattaktiv og ofte jakter oppe i trekronene. Geithams er en fredelig art som er lite aggressiv mot mennesker.

Kjennetegn

Geithams er den klart største blant stikkevepsene. Alle kaster har helgule øyeinnskjæringer og helgult munnskjold. Dronninga og arbeiderne har svært kraftig bakhode, som er rødbrunt i farge. Punktøynene er plassert langt framme på hodet fremfor fasettøynenes bakkant. Mellomkroppen er mørk brun på oversiden, rødlig på sidene og mangler gule tegninger. Bakkroppens to første ryggledd har vidt utbredt mørk farge som er brutt av et smalt rødt bånd fremst på første ledd og et smalt gult bånd bakerst på første ledd.

Hanner ligner dronninger og arbeidere men er slankere og har mindre utvidet bakhode som er mer gult i farge enn hos hunnene. Antennene har to tydelige sansekjøler (tyloider) på hvert ledd.

Genitalier: Aedeagus har en karakteristisk utvidelse i spissen som er innbuktet i midten og har to hårtuster på hver side.

Lengde: arbeider, 18–24 mm; dronning, 25–35 mm; hann, 21–28 mm. 

Utbredelse

Fra gammelt av (1877 til 1911) eksisterer funn av geithams fra Risør i Aust-Agder til Jeløy i Østfold og nord til Eidskog i Hedmark og Gudbrandsdalen i Oppland (Løken 1964). Etter dette forsvant arten fra Norge inntil den ble gjenfunnet i Trøgstad i Østfold og Eidskog i Hedmark i 2007. De senere årene har arten raskt ekspandert og har nå trolig gjeninntatt det meste av sitt opprinnelige utbredelsesområde i Norge. Den er særlig vanlig i Østfold, men er funnet nord til Rena i Hedmark og Sigdal i Buskerud, og sør til Jomfruland i Telemark. Det forventes at den vil spre seg ytterligere på Østlandet i årene som kommer, men det er ikke sannsynlig at den vil etablere seg på Vestlandet, i Trøndelag og videre nordover. Trolig bestemmes ytterpunktene i artens utbredelse av klimatiske faktorer. Totalutbredelsen strekker seg gjennom det meste av Europa og nemorale områder i Asia gjennom Sibir til Kina, Korea og Japan. Den er innført til Kanada og USA. 

Levesett

Bol av geithams Vespa crabro oppunder husmøne i Enningdalen, Halden i Østfold. 

Bol av geithams Vespa crabro. Østerøy, Sandefjord i Vestfold. 

Geithams er en sørlig art som først og fremst er knyttet til løvskogområder. Geithams besøker sjelden blomster, men finnes av og til på skjermplanter. Hovedsakelig tilfredsstiller den sitt sukkerbehov ved å drikke sevje som den får fram ved å ringbarke kvister på løvtrær. Det er heller ikke uvanlig å finne geithams på nylig kuttete trestubber med sevjeutflod. Arten er rovdyr på andre insekter og kan ta både øyenstikkere og store gresshopper, men kanskje først og fremst middels store insekter som fluer, sommerfugler og honningbier. Byttet tar den med til bolet for å fôre larvene med.

Geithamsen er sjelden å se til tross for at den er stor og kan være nokså vanlig i nærmiljøet. Dette skyldes at den er nattaktiv og oppholder seg ofte i trekronene. Den er dessuten svært lite aggressiv og uinteressert i mennesker. Ikke sjelden blir den tiltrukket av lys fra utelamper, og dersom man har bol på loftet eller i nærheten av der man bor, er det lett å legge merke til den påfallende dype brummingen når dyrene er i flukt. Dronninga overvintrer i bakken og forlater overvintringsstedet i midten av mai, og de første arbeiderne klekkes som regel i begynnelsen av juli. Nyklekte dronninger og hanner kommer som regel ut av bolet i september og oktober. 

Bolet: Geithams anlegger som regel bolet skjult inni hule trær eller fuglekasser, men også en sjelden gang i hulheter i bakken. Gamle, hule eiker er klassiske boplasser for geithams, men de benytter like gjerne loftsrom på bygninger når det er tilgang gjennom ventiler eller sprekker. Sammen med jordveps er geithams den eneste sosiale stikkevepsen som lager bol med lys brun farge, siden de bruker morken ved som bygningsmateriale. Bolet er veldig skjørt og har en stor åpning nedentil. Ytterveggene er bølgeformet med mange sidetunneler. Bolet kan inneholde flere hundre arbeidere. Et bol som ble undersøkt i Ski i Akershus i september 2014, inneholdt den gamle dronninga sammen med 18 nye dronninger, 40 hanner og 158 arbeidere (F. Ødegaard upubliserte data).

Geithams Vespa crabro bygger ofte bol i hule trær, som her på Mellomøya, Horten i Vestfold. 

Forvekslingsarter

Geithams kan egentlig ikke forveksles med noen andre stikkeveps i Norge, men små arbeidere kan være snarlike dronninger av buskveps Dolichovespula media. Geithamsen har imidlertid et mye større bakhode, som er rødlig og ikke gult tegnet, og punktøynene er plassert lenger framme på hodet innenfor fasettøynenes bakkant. Geithamsen mangler gule tegninger på mellomkroppen mens buskveps har en 7-tallformet tegning på hver side av frambrystet. Geithams har dessuten en rød kant fremst på første bakkroppsledd der buskvepsen er svart. 

Vimeo video: Vespa crabro

Bol av geithams Vespa crabro. Østerøy, Sandefjord i Vestfold.