Vingespenn

36-44 mm.

Kjennetegn

Vingene er hvite og dråpeformede. Kroppen er spinkel og relativt lang. Framvingespissen har en mørk apikalflekk som er mest fremtredende hos hannen. Arten er svært lik den nærtstående skoghvitvingen, og de to artene kan normalt ikke skilles sikkert utfra vingetegningene alene. Følgende karaktertrekk kan likevel gi en pekepinn. Hos enghvitvinge er hannens apikalflekk noe skarpere avtegnet og har en tendens til å dra seg mot vingerota i framkant, mens den hos skoghvitvinge er noe mer diffust avgrenset og relativt rund. Hos vårgenerasjonen har dessuten hannens apikalflekk alltid en del svart pudring hos enghvitvinge, mens den er ganske ensfarvet grå hos skoghvitvinge. Hunnene er lettere å skille ved at hunn av enghvitvinge som regel har tydelig apikalflekk mens skoghvitvinge i høyden har mørk bestøvning langs ribbene. For sikker artsbestemmelse bør man undersøke genitaliene. Artene kan skilles ved at både hannens aedeagus og saccus og hunnens ductus bursae er betydelig lengre hos enghvitvinge enn hos skoghvitvinge.

Utbredelse

Utbredt i Europa, men detaljer er ikke fastlagt på grunn av forveksling med L. sinapis. I Norge lokalt forekommende på den østlige delen av Østlandet: Østfold, Akershus, den sørlige delen av Hedmark, Mjøstraktene og Gudbrandsdalen.

Totalutbredelse

Utbredt i Europa, men detaljer er ikke fastlagt på grunn av forveksling med L. sinapis.

Utbredelse i Norge

Lokalt forekommende på den østlige delen av Østlandet: Østfold, Akershus, den sørlige delen av Hedmark, Mjøstraktene og Gudbrandsdalen. Arten synes å være langt sjeldnere enn den nært beslektede skoghvitvingen. Noen steder flyr de to artene sammen.

Unge stadier

Larvens viktigste vertsplante er sannsynligvis gulflatbelg. Larven er grønn med gul sidelinje og kan ikke skilles fra larven hos skoghvitvinge. Puppen overvintrer vanligvis og klekker neste vår, men enkelte ganger klekker den etter kort tid og gir opphav til en fåtallig andregenerasjon i juli-august.

Larve

På gulflatbelg (Lathyrus pratensis).

Flyvetid

Mai - medio juni. En fåtallig 2. generasjon i ultimo juli - medio august.

Økologi

På enger og beitemarker, generelt på mer åpne biotoper enn skoghvitvingen. Den voksne sommerfuglen har en langsom og blafrende flukt, tilsynelatende uten mål og mening.