Tue med tørre skudd og relativt opprette blad.

Alpevrimose er en relativt nyoppdaget art i Norge. Den er funnet i baserike bergskrenter både i lavlandet og i fjellet, men har foreløpig relativt få funn. Arten kjennetegnes av de lange skjøre bladspissene som brekker ved små innsnevringer på bladspissen.

Kjennetegn

Tørre skudd med avbrekte og hele bladspisser.

En av våre minste vrimoser som i likhet med noen andre arter i slekta kjennetegnes av lett avfallende bladspisser. Ved å legge et blad i mikroskop ser man tydelig at den lange sylindriske bladspissen er delt i flere seksjoner med små innsnøringer imellom. Det er i disse små innsnøringene at bladspissene lettest brekker av. Alpevrimose er den eneste av vrimosene som har denne ledd-delte bladspissen. Bladene er lange og den gjennomskinnelige basisen av bladet har en skinnende hvit farge, andre arter i slekta har mer gulaktig bladbasis. Bladene vrir eller bøyer seg litt i tørke, men det er ikke alltid like tydelig fordi de lange bladspissene forblir mer eller mindre rette. Andre viktige karakterer er at arten mangler filt (tomentum) på stengelen, de 10–14 µm i diameter brede cellene i bladets øvre deler og den tydelige sentralstrengen i stengelen.

Helt blad. Blad med avbrekt bladspiss og kvit bladbasis. Bladspiss med innsnevringer, som er soner hvor den lett brekker.

Økologi

De få funnene som er gjort av arten i Norge er gjort på kalkholdig og lett forvitrende berggrunn. På to av voksestedene vokser den ganske åpent, mens en tredje lokalitet ligger mer skyggefullt.

Utbredelse

Arten ble i Norge først samlet ved Kongsvoll på Dovrefjell i 2004, men flere år skulle gå før man skjønte at det var alpevrimose det var snakk om. Senere er arten gjenfunnet flere steder rundt Kongsvoll, men også påvist i Trondheim og Melhus. Verdensutbredelsen er vid og omfatter Store deler av Asia, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Antarktis i tillegg til spredte funn i Europa.

Tue med tørre skudd og delvis avbrekte bladspisser, legg merke til den lyse, nesten kvite bladbasisen. 

Forvekslingsarter