Rødklokkemose er en ganske vanlig art med tydelig strierte sporehus og tungeformete blad med en mer eller mindre tydelig utløpende hårspiss. Rødklokkemose er vanligst i fjellet, men finnes også i lavlandet, særlig på eksponerte, baserike berg og blokker.

Kjennetegn

Middels stor klokkemose som vokser i opp til 3 cm høye tuer. Bladene er smalt tungeformete, med plane kanter og med en nerve som løper ut i en mer eller mindre fargeløs spiss av varierende lengde. Sporehuset er sylindrisk, mørkt rødbrunt og er kraftig striert. Peristomet er velutviklet med én tannkrans som består av kraftige, mørkt røde tenner. Stilken er om lag 1 cm langt og rødfarget. Kalyptraen deker hele sporehuset og mangler tydelige fliker ved basis, selv om kanten kan være noe ujevn. Sporene er 34–50 µm i diameter med brun farge.

Rødklokkemose er trolig den mest variable av klokkemosene. Varieteten trachymitria (= var. leptodon), kjennetegnes av blad med en kortere spiss som ikke alltid er fargeløs, lysere brune sporehus og lysere peristomtenner som raskt slites bort.

Økologi

Rødklokkemose vokser på baserike berg og blokker, gjerne ganske eksponert utsatt for tørke og sterk vind. I Sør-Norge er den først og fremst en fjellart, men nordover går den ned i lavlandet. Varieteten trachymitria er i Sverige rapportert fra sanddyner og skjellsandområder. Kunnskapen om denne varieteten i Norge er mangelfull.

Utbredelse

Arten har sitt klare tyngdepunkt i fjellet, men er også relativt vanlig i lavlandet, særlig fra Trøndelag og nordover. Arten er vanlig i mange fjellområder i hele verden.

Fra venstre mot høyre: vanlig blad med kort hårspiss og hunnblad av E. rhaptocarpa var. trachymitria, to vanlige blad med tydelig hårspiss fra E. rhaptocarpa var. rhaptocarpa.

Forvekslingsarter

Denne arten har ingen forvekslingsarter.