Landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land kan i alt deles inn i åtte kategorier, hvorav sju er resultatet av steinsprang, ras og skred (talus, protalus, fjellskredur, flomrasvifte, leirskredgrop, snørasvoll, jordskred). Den åttende landformenheten i denne gruppa, flytjordsvalk, kan danne store, sammensatte landformer i alpine og arktiske områder.

Kort om landformgruppa

En masse som hviler mot et skrånende underlag som gir liten motstand mot bevegelse (lav friksjon), har potensiale til å rase utfor eller skli ned skråningen. Massebevegelse i skråninger forårsaker at det dannes ras- og skredområder. Landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) omfatter sju landformenheter forårsaket av steinsprang, ras (forstyrrelse i skråning forårsaket av at snø-, is- eller vannmasser passerer over marka) og skred (spontan utrasing og nedadrettet transport av stedegne materialmasser i en skråning, forårsaket av erosjon nedenfra eller fra sidene, eller av prosesser i massene). Flytjordsvalk, den åttende landformenheten i denne gruppa, kan danne store, sammensatte landformer i alpine og arktiske områder.

Naturtypenivåer der landformgruppa inngår i beskrivelsessystemet

Alle landformenheter i landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) med unntak for flytjordsvalk (ML–8) er entydig knyttet til, og viktige kilder til variasjon innenfor, landskapsdel-hovedtypen ras- og skredområder. Disse landformenhetene er også viktige for karakterisering av arealenheter på landskapsnivået. Flytjordsvalk (ML–8) forekommer som sammensatt landform over større områder og inngår i beskrivelsessystemet for natursystem-hovedtypene frostmark og frosttundra, fjellhei og tundra og snøleie.

Variabeltype

Variabeltype: ST+SA (sammensatt variabel som består av 8 enkeltvariabler; 7 tetthets- og konsentrasjonsvariabler og en trinndelt andelsvariabel).

Variabelformel: 2TO+5TL+A7 [7 tetthetsvariabler der antall landformenheter av gitt type innenfor arealenheten telles opp (for fem av disse angis arealdekning på logaritmisk skala) og én andelsvariabel for arealandel med avkryssingsterskel 0, det vil si at verdi = 1 indikerer forekomst av landformenheten uansett hvor lav arealendelen er)].

Definisjoner og landformenheter

Definisjoner av de åtte landformenhetene som inngår i landformgruppa landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) er gitt i Tabell 1.

Utbredelse og forekomst

Med unntak av leirskredgrop (ML–5) og flytjordsvalk (ML–8) er alle landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) betinget av generelle massetransportprosesser i skråninger (se Artikkel 11). Disse prosessene favoriseres av et fuktig, kjølig og snørikt klima og av høye og bratte dal-, fjord- og fjellsider. Landformenhetene i landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) øker derfor i hyppighet mot et mer oseanisk og snørikt klima og er særlig vanlige i kyst- og fjordstrøk fra Vestlandet og nordover, samt på Svalbard. Talus (ML–1) er relativt vanlig også utenfor dette området på steder med egnet topografi.

Enkeltforekomstene av landformer knyttet til massebevegelse på land (ML) har normalt relativt begrenset utstrekning (typisk er fjellsider med noen hundre meters bredde), men taluser under langstrakte stup kan bli flere kilometer lange. Også landformenhetene fjellskredur (ML–3) og leirskredgrop (ML–5) kan bøt ganske store.

Fjellskred kan føre til store naturkatastrofer. De mest kjente fjellskredene i Norge i nyere tid er Loenskredene i 1905 og 1936 (Loen, Stryn, Sogn og Fjordane) og Tafjordskredet (Norddal, Møre og Romsdal) i 1934, som til sammen kostet 175 mennesker livet. I Norge har det historisk sett gått 2–3 fjellskred med katastrofale følger hvert århundre. Det største historiske fjellskredet i Norge er Tjelleskredet i Langfjorden, en sidearm til Romsdalsfjorden (Nesset, Møre og Romsdal), som fant sted i 1756. Omfanget av dette fjellskredet er anslått til ca. 15 millioner m3 (40 millioner tonn) steinmasse, og førte til flodbølger som var over 50 m høye (http://www.geoportalen.no/skredulykker/fjellskred/). Til sammenlikning omfattet Tafjordskredet ca. 3 millioner m3 steinmasse. Det er anslått at flodbølgen som oppsto etter fjellskredet i Loen i 1936 der deler av det 1493 m høye Ramnefjellet løsnet og falt ned i Loenvatnet, hadde en høyde på 70 m. Ingen av disse fjellskredene har imidlertid etterlatt noen fjellskredur (ML–3) på land.

Et eksempel på en stor fjellskredur (ML–3) er Gloppedalsura (grensa mellom Bjerkreim og Gjesdal kommuner, Rogaland; Bilde 4–5) som dekker en hel dalbunn. Skredaktiviteten var sannsynligvis spesielt høy rett etter istida (på grunn av trykkavlasting av fjell som før var dekket av is). Gloppedalsura kan derfor være resultatet av en kombinasjon av steinsprang og fjellskred.