Dyremøkk og fuglegjødsel omfatter avføring fra dyr og fugl som levested for planter og dyr.

Kort om hovedtypen

Dyremøkk og fuglegjødsel omfatter avføring fra dyr som substrat for andre organismer.

Utfyllende beskrivelse

Dyremøkk og fuglegjødsel omfatter avføring fra dyr som substrat for andre organismer (Bilde 1–2). I tillegg til avføringens egne egenskaper, er også egenskapene til substratet avføringen ligger på viktig for hvilke organismer som finnes der.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

  • Avgrensningskommentar 29 – dødt animalsk materiale (T11) og dyremøkk og fuglegjødsel (T12)

Kort om grunntypeinndelingen

Livsmedium-hovedtypen dyremøkk og fuglegjødsel er relevant for koprofage (møkklevende) organismer, og rovdyr og parasitter som lever i nær tilknytning til disse. Inndelingen i 5 grunntyper er basert på tre økokliner (Fig. 1, Bilde 1–2).

  1. Opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E)
  2. Innstråling: varme (IS–B)
  3. Vannmetning: substratfuktighet (VM–B)

Valg av økokliner og trinn

Møkk og gjødsel med opphav i ulike dyregrupper skiller seg med hensyn til innholdsstoffer og assosiert artssammensetning. Opprinnelsestype (OT) er derfor viktig for den videre inndelingen av dyremøkk og fuglegjødsel, liksom for de fleste andre livsmedium-hovedtyper av dødt eller levende organisk materiale. Grunntypeinndelingen av dyremøkk og fuglegjødsel tar utgangspunkt i opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E) med 3 trinn, trinn EY1 husdyr, trinn EY2 andre pattedyr enn husdyr og trinn EY3 fugler.  Opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E) kunne i prinsippet vært delt finere inn; særlig gjelder dette trinn EY1 husdyr, som kunne vært delt på artsnivå i ku, hest, sau, geit og gris da det er en viss forskjell mellom husdyrartene med hensyn til arter som er assosiert med møkk. Alternativt er det mulig å foreta en slik findeling ved å definere deltrinn (Artikkel 1: D6d punkt C1; se også livsmedium-hovedtypene ved-livsmedier og på bark).

To lokale basisøkokliner er viktige i tillegg til opprinnelse. Innstråling: varme (IS–B) er viktig fordi insekter først og fremst responderer på varmeeffekten av innstråling. Det er en nokså markant forskjell mellom insektfaunaen på åpen mark og i skog og kratt, også over korte avstander og innenfor samme natursystem-type. Møkk på varme steder tørker også raskere inn. Vannmetning: substratfuktighet (VM–B) er viktig fordi arter som lever i tilknytning til møkk avløser hverandre langs en ’ferskhetsgradient’ (koloniserings- og suksesjonsgradient) som kan uttrykkes ved substratets (møkka/gjødselens) vanninnhold.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Innenfor dyremøkk og fuglegjødsel er det først og fremst husdyrmøkk [opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E) trinn EY1 husdyr] som forekommer i store nok mengder til å utgjøre et kvantitativt viktig substrat. Bare husdyrmøkk er derfor delt videre inn på grunnlag av innstråling: varme (IS–B) og vannmetning: substratfuktighet (VM–B).

Grunntypeinndelingen er forenklet ved at fire trinn langs innstråling: varme (IS–B)

er slått sammen til to samletrinn som består av henholdsvis trinn B1 kjølig og trinn B2 normalvarmt (’normalvarme steder’) og trinn B3 varmt og trinn B4 svært varmt (’varme steder’). Fordi møkk på ’normalvarme steder’ holder lengre på fuktigheten enn møkk på ’varme steder’, er normalvarme steder også fuktige [innstråling: varme (IS–B) trinn B3 fuktig]. Antallet grunntyper blir derfor 5.

Relevante lokale basisøkokliner som dekkes opp på andre naturtypenivåer

Markas egenskaper, som kommer til uttrykk gjennom tilknytningen til natursystem-hovedtype (og grunntype), har avgjørende betydning for artssammensetningen på (og i) dyremøkk og fuglegjødsel. For beitemarkssopp i natursystem-hovedtypene kulturmarkseng og åker og kunstmarkseng er grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) særlig viktige (Jordal & Gaarder 1995). En annen viktig markegenskap er vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), som nyttes ved grunntypeinndeling og/eller inngår i beskrivelsessystemet både for kulturmarkseng og fastmarksskogsmark. I lettdrenert jord er vannmetningen av marka avgjørende for arter som graver og yngler under møkka. Fuktighetsforholdene i møkka og hvor raskt de endrer seg, fanges opp av vannmetning: substratfuktighet (VM–B), til dels også av innstråling: varme (IS–B) fordi tørr mark varmes fortere opp enn fuktig mark. Variasjon langs alle relevante lokale basisøkokliner (for marka) anses tilfredsstillende fanget opp ved angivelse av natursystem-type som det aktuelle livsmediet er knyttet til.

Andre lokale basisøkokliner

Ingen andre lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for dyremøkk og fuglegjødsel, men en del arter er spesialisert på møkk av mer spesifikt opphav (lavere taksonomisk nivå) enn det som er lagt til grunn for trinndeling av opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E). Det kan derfor være aktuelt å inkludere en deltrinnsoppdeling av opprinnelsestype: opprinnelse for dyremøkk og fuglegjødsel (OT–E) blant ’andre lokale basisøkokliner’ i beskrivelsessystemet for dyremøkk og fuglegjødsel.

Regional variasjon

Klimarelaterte gradienter anses å ha relativt liten betydning for variasjonen i artssammensetning som er assosiert med dyremøkk og fuglegjødsel. Svært mange arter som er knyttet til dyremøkk er imidlertid varmekjære og har en sterkt sørlig utbredelse. Denne variasjonen fanges opp av den regionale økoklinen bioklimatiske soner (BS). Eventuell variasjon relatert til oseanitet/kontinentalitet (som har betydning for møkksubstratets fuktighetsforhold og varighet) fanges opp av bioklimatiske seksjoner (BH).

Tilstandsøkokliner

På mark som er formet av hevd (for eksempel kulturmarkseng og boreal hei, men også fastmarksskogsmark med grunnleggende hevdintensitet trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd), er tilstandsvariasjon relatert til aktuell bruk viktig for artssammensetningen på dyremøkk og fuglegjødsel. Denne variasjonen anses fanget opp av følgende tilstandsøkokliner som inngår i beskrivelsessystemene for relevante hovedtyper på natursystem-nivået:

  • Aktuell bruksintensitet (BI)
  • Aktuell bruksform (BF)

For øvrig betyr variasjon langs tilstandsøkokliner lite for variasjon i artssammensetning innenfor denne hovedtypen.

Bilde 1

Dyremøkk og fuglegjødsel [4] pattedyrmøkk, illustrert med elgruke som er kolonisert av møkkmoser (Splachnum spp.). Grytdalen, Tørdal, Drangedal, Telemark.

Bilde 2

Dyremøkk og fuglegjødsel [4] pattedyrmøkk, illustrert med elgmøkk med begynnende mosebegroing. Dyremøkk er viktig substrat for en lang rekke spesialiserte insektarter som for eksempel møkkbiller (flere grupper innen Scarabaeoidea) og møkkfluer (Muscidae). Bildet er fra Starmoen i Elverum (Hedmark).