Snøleie består av jorddekt land, der snøen blir liggende lenge utover sommeren slik at plantene får veldig kort vekstsesong. Snøleier finnes på fastlandet over tregrensa og på Svalbard. Viktige planter som vokser i snøleier er gras, urter og mose. Den smeltende snøen fører til at jorda kan bli mettet av vann, noe som gjør den ustabil og fører til at den kan skli ut i hellende terreng. Derfor mangler busker og store lyngarter i snøleier.

Kort om hovedtypen

Snøleie omfatter jorddekt fastmark med etablert vegetasjon, på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis,. Snøleie kjennetegnes først og fremst ved at langvarig snødekke begrenser vekstsesongens lengde. Solifluksjon (jordflyt) er vanlig. Med unntak for dvergvier-artene spiller vedaktige planter en underordnet rolle mens urter, grasvekster og moser kan dominere. Snøleie dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard, og forekommer også i høgalpin sone og den nordarktiske tundrasonen. Arealandelen av snøleie øker fra kontinentale mot oseaniske områder.

Utfyllende beskrivelse

Utfyllende karakteristikk av snøleie og av variasjonen innen snøleie langs den lokale basisøkoklinen snødekkebetinget vekstsesonglengde (SV) finnes i Artikkel 15.

Drøfting av andre temaer med relevans for hovedtypen

Typifisering av snøleier under skoggrensa

Snøleie forekommer også sporadisk under den klimatiske skoggrensa, særlig i oseaniske bioklimatiske seksjoner i nordboreal (til deks også mellomboreal) bioklimatisk sone, der snømengdene kan være store og snøen blir liggende lenge. Snøleie forekommer også som åpne treløse forsenkninger i øvre del av fjellskogen i mer kontinentale områder.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 26 – våtmarkssystemet svak kilde og kildeskogsmark (V3) mot fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark (T17), åpen skredmark (T18), fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 35 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) mot fastmarkssystemene frostmark og frosttundra (T28), fjellhei og tundra (T29), og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 69 – frostmark og frosttundra (T28) mot relevante hovedtyper på mark som ikke er sterkt preget av frostaktivitet: fjellhei og tundra (T29) og snøleie (T30)
Avgrensningskommentar 70 – fjellhei og tundra (T29) mot snøleie (T30)
Kort om grunntypeinndelingen

Snøleie deles i 22 grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

De tre valgte økoklinene peker seg ut som klart viktigst. Gjærevoll (1956) hevder at disse tre økoklinene er tilstrekkelig for å fange opp all ’normal’ variasjon i planteartssammensetning i snøleie (med ett unntak, bregnesnøleiene, se avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemet sterk kaldkilde og fastmarkssystemene åpen ur og snørasmark, åpen skredmark, fjellhei og tundra og snøleie). Variasjonen, som er illustrert i Bilde 1–45, omfatter tre trinn langs snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV), trinn 1 moderat snøleie, trinn 2 seint snøleie og trinn 3 ekstremsnøleie; fem trinn langs kalkinnhold (KA) fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark; og langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark.

Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning forekommer knapt som større sammenhengende arealer over skoggrensa. Økoklinen tungmetallinnhold (TU) er derfor verken lagt til grunn for grunntypeinndeling eller inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i 22 grunntyper basert på tre økokliner er vist i Fig. 1. For å sikre best mulig parallellitet mellom grunntyper i ulike fastmarkssystemer, er samme system for å slå sammen fem trinn til tre samletrinn langs kalkinnhold (KA) benyttet for snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 2 seint snøleie og trinn 3 ekstremsnøleie som ved inndelingen av en lang rekke andre hovedtyper av fastmarkssystemer [kystlynghei, nakent berg, åpen ur og snørasmark, moderat tørkeutatt og ekstremt tørkeutsatt fastmarksskogsmark, åpen grunnlendt naturmark i lavlandet, boreal hei og fjellhei og tundra, grunntyper for snødekkestabilitet (SS) trinn 2 snøbeskyttet hei og trinn 3 avblåst rabbe]. Det er imidlertid stor variasjon i planteartssammensetning innenfor kalkinnhold (KA) samletrinnet som består av trinn 4 intermediært og trinn 5 kalkrik. Ekspertgruppa har derfor, etter mønster av grunntypeinndelingen av fjellhei og tundra for leside [snødekkestabilitet (SS) trinn 1 leside] benyttet alle fem trinn langs kalkinnhold (KA) som separate trinn i grunntypeinndelingen for moderat snøleie [snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 1 moderat snøleie].

Gjærevoll (1956) framholder at det på svært langvarig snødekket mark [ekstremsnøleier; snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) trinn 3 ekstremsnøleie; se Bilde 37–45] vanskelig å skille veldrenert mark fra fuktmark og svake kilder, blant annet fordi det lange snødekket gjør at marka blir mer eller mindre permanent fuktig eller bare tørker opp for en svært kort periode. Det synes likevel mulig å gjennomføre todelingen langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) i trinn A1 veldrenert mark og trinn A2 fuktmark også for ekstremsnøleiene. Typisk for ekstrem-fuktsnøleiene er blant annet rikelig forekomst av Pohlia subg. Pohliella (bulbill-bærende nikkemoser), dominans av krypsnømose (Anthelia juratzkana; se Bilde 41, 43–44). Ofte forekommer typen på grunn flytjord blant grus og stein (Bilde 42–45).

Andre lokale basisøkokliner

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for snøleie (Fig. 2):

Kornstørrelse (KO) varierer en del innenfor snøleie (liksom innen fjellhei og tundra). Snøleie er knyttet til forsenkninger i terrenget (Bilde 2, 20), der løsmassedekket av naturlige grunner ofte er tjukkere enn på rabbene. Kornstørrelsen har sannsynligvis liten effekt på artssammensetningen, men er inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie for fullstendighetens skyld. ’Bregnesnøleier’ (Bilde 4) forekommer først og fremst på kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert mark. Samme forenkling av trinndelingen som er brukt for fjellhei og tundra (og en rekke andre hovedtyper innen fastmarkssystemer) er benyttet, det vil si at skillet mellom kornstørrelse (KO) trinn 5 dominert av fin eller middels grus og trinn 6 dominert av grov grus, som definerer skillet mellom livsmedium-hovedtypene grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land, også gjenspeiles i beskrivelsessystemet for fjellhei og tundra. Kornstørrelse (KO) trinn 1 leirdominert finnes knapt i fjellet, og er slått sammen med trinn 2 siltdominert. Ingen av spesialtrinnene er relevant for fjellhei og tundra.

Frostvirkning på marka (FM) er representert med to trinn, Y1 mark uten eller med ubetydelig frostvirkning og trinn Y3 flytjordsmark, i snøleie. Denne økoklinen reflekterer jordstabilitet, som er en viktig årsak til variasjon i artssammensetning, ofte på fin skala, i fjellet (Bilde 22, 25, 43–44). I motsetning til i fjellhei og tundra, som for en stor del har stabilt jordsmonn, i hvert fall i lavalpin bioklimatisk sone, er en stor andel av snøleiearealet utsatt for jordflyt. Den økende snødekkevarigheten er en direkte årsak til økende jordustabilitet, og andelen av snøleiearealet som viser tegn til jordflyt [økoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3] øker med økende snødekkevarighet. Variasjon relatert til jordstabilitet reflekteres ofte i mønstre på svært fin skala, men økoklinen er likevel inkludert i beskrivelsessystemet for snøleie fordi relativ arealandel av stabil kontra flytjordsutsatt mark er viktig for fullstendig karakteristikk av snøleiearealer.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi utnyttelse av snøleie (særlig moderate snøleier i lavalpin sone) til utmarksbeite fortsatt har stor økonomisk betydning i Norge. Fortsatt blir store arealer over skoggrensa ekstensivt beita (Bilde 5). Det er heller ikke utenkelig at enkelte gras- og urtedominerte moderate snøleier kan ha blitt slått. Beite og slått i utmark svarer til grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd. For arealenheter preget av hevd, kan hevdform angis som grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått eller trinn Y2 beite.

Regional variasjon

Snøleie forekommer på det norske fastlandet i alle bioklimatiske : boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A3 mellomboreal sone (MB) på steder med edafisk sterkt senket skoggrense, for eksempel områder med langvarig snødekke i mellomboreale baklier, til trinn A7 høgalpin sone (HA) og, i det arktiske fastlandsområdet også i bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk kratt-tundrasone (ASHTZ) og B2 sørarktisk tundrasone (SATZ). På Svalbard forekommer snøleie i bioklimatiske soner (BS) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ) og i B4 nordarktisk tundrasone (NATZ). Snøleie finnes i alle bioklimatiske seksjoner (BH) bortsett fra trinn 6 sterkt kontinental seksjon (C2) på Svalbard. Snøleie er en mangfoldig og variabel natursystem-hovedtype, med betydelig regional variasjon i artssammensetning. Gjærevoll (1956) gir en detaljert oversikt over variasjonen i artssammensetning i snøleier.

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for snøleie (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av de generelle tilstandsvariablene. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevant.

Objektinnhold

Beskrivelsessystemet for snøleie inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformvariasjon

Snøleie kan inneholde distinkte landformer som resultat av jordflyt, som adresseres gjennom den lokale basisøkoklinen frostvirkning på marka (FM) trinn Y3 flytjordsmark. Forekomst av tydelige mikro-former av landformenheten flytjordsvalk (ML–8) er inkludert i beskrivelsessystemet for landformvariasjon (Bilde 22).

Dominans

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.

Bilde 1

Snøleie [1] kalkfattig grassnøleie; dominert av finnskjegg (Nardus stricta) med rikelig innslag av krekling (Empetrum nigrum). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1250 m o.h. på Kattuglehøi (Grimsdalen, Dovre, Oppland).

Bilde 2

Typisk lavalpin sonering med snøleie [2] moderat kalkfattig grassnøleie i forsenkningen, som både foran og bak i bildet går skarpt over i fjellhei og tundra [2] småbregne-lesidehei dominert av dvergbjørk (Betula nana) og blåbær (Vaccinium myrtillus). Ca. 1060 m o.h. i Breidsæterdalen (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 3

Nærbilde av artssammensetningen i snøleie [2] moderat kalkfattig grassnøleie i lavalpin bioklimatisk sone 1320 m o.h. på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark). Hyppig forekommende arter er krekling (Empetrum nigrum) (som tåler et langvarig snødekke bedre enn blåbær), smyle (Deschampsia flexousa), stivstarr (Carex bigelowii) og musøre (Salix herbacea).

Bilde 4

Element av ’bregnesnøleie’, som hører til snøleie [2] moderat kalkfattig grassnøleie. Slike bregnesnøleier er ofte knyttet til kornstørrelse (KO) trinn 8 blokkdominert. Viktige arter er fjellburkne (Athyrium distentifolium), hestespreng (Cryptogramma crispa), gulaks (Anthoxanthum sp.) og engsyre (Rumex acetosa). Mellomalpin bioklimatisk sone 1360 m o.h. på Dalsnibba (Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal).

Bilde 5

Snøleie [3] svakt lågurtsnøleie dominert av smyle (Deschampsia flexousa), stivstarr (Carex bigelowii) og harerug (Bistorta vivipara), med spredte urteinnslag. Øvre del av lavalpin bioklimatisk sone 1450 m o.h. på Råtåsjøhø (Folldal, Hedmark). Den grasrike vegetasjonen bærer preg av langvarig utmarksbeite [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, grunnleggende hevdform (HF) trinn Y2 beite].

Bilde 6

Snøleie [3] svakt lågurtsnøleie dominert av gulaks (Anthoxanthum sp.) og med rikelig innslag av gulblomstrende fjellfiol (Viola biflora). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 7

Fjellfiol (Viola biflora) er et karakteristisk innslag i lågurtsnøleier, først og fremst snøleie [3] svakt lågurtsnøleie og [4] lågurtsnøleie. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 8

Snøleie [4] lågurtsnøleie; typisk utforming med flekkmure (Potentilla crantzii) og harerug (Bistorta vivipara). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 9

Nærbilde av artssammensetningen i snøleie [4] lågurtsnøleie med flekkmure (Potentilla crantzii), harerug (Bistorta vivipara), musøre (Salix herbacea), polarvier (S. polaris) og trefingerurt (Sibbaldia procumbens). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 10

Nærbilde av artssammensetningen i snøleie [4] lågurtsnøleie med rynkevier (Salix reticulata), musøre (Salix herbacea), blader av harerug (Bistorta vivipara) og noen lysegrønne blader av fjellfiol (Viola biflora). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 11

Snøleie [7] moderat kalkfattig gras-fuktsnøleie dominert av musøre (Salix herbacea) og molte (Rubus chamaemorus) og med innslag av matsyre (Rumex acetosa). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1060 m o.h. i Breidsæterdalen (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 12

Snøleie [11] seint kalkfattig snøleie dominert av musøre (Salix herbacea), i høstfarger. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1150 m o.h. ved Halne (Hol, Buskerud).

Bilde 13

Artssammensetningen i snøleie [11] seint kalkfattig snøleie i lavalpin bioklimatisk sone, 980 m o.h., i Videdalen (Oppstryn, Stryn, Sogn og Fjordane), med musøre (Salix herbacea), moselyng (Harrimanella hypnoides) og krekling (Empetrum nigrum). Bunnsjiktet domineres av snøfrostmose (Kiaeria starkei).

Bilde 14

Snøleie [11] seint kalkfattig snøleie dominert av musøre (Salix herbacea), lys reinlav (Cladonia arbuscula agg.) og saltlav (Stereocaulon spp.). Litt nedenfor og til høyre for midten av bildet en liten flekk med lysegrønn hjelmmose (Conostomum tetragonum), en typisk art i seine snøleier. Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 15

Nærbilde av snøfrostmose (Kiaeria starkei), en typisk og ofte dominerende art i snøleie [11] seint kalkfattig snøleie. Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 16

Snøleie [12] seint lågurtsnøleie med spredte karplanter [fjellbunke (Deschampsia alpina) og issoleie (Beckwithia glacialis)]. I bunnsjiktet finnes blant annet krypsnømose (Anthelia juratzkana), snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare), safranlav (Solorina crocea) og smalfliket snøskjerpe (Cetrariella delisei). Mellomalpin bioklimatisk sone 1450 m o.h. på Dalsnibba (Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal).

Bilde 17

Snøleie [12] seint lågurtsnøleie med rypestarr (Carex lachenalii). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1060 m o.h. i Breidsæterdalen (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 18

Snøleie [12] seint lågurtsnøleie dominert av fjellbunke (Deschampsia alpina), med frodige individer av trefingerurt (Sibbaldia procumbens) til venstre i bildet. Det vitale mosedekket domineres av snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare). Mellomalpin bioklimatisk sone 1450 m o.h. på Dalsnibba (Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal).

Bilde 19

Karplanter som skal overleve i seine snøleier må’passe til kort og kold sommer’, som tittelen lyder på Thekla Resvoll sitt klassiske arbeid fra 1917 der hun beskriver hvordan planter i snøleier gjennomfører sin årssyklus i løpet av en kort, fortettet vekstsesong. Bildet viser skudd av gulaks (Anthoxanthum sp.) som har kommet godt i gang med sin vekst allerede før snøen har gått. Snøleie [12] seint lågurtsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 20

Snøleie [13] seint kalksnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag). I mellomalpin bioklimatisk sone veksler vegetasjonen mellom seine snøleier i forsenkningene og tørrgrasheier (fjellhei og tundra [19] tørrgras-kalkhei) på ryggene.

Bilde 21

Snøleie [13] seint kalksnøleie. Dominerende arter er musøre (Salix herbacea) og polarvier (S. polaris). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 23

Nærbilde fra snøleie [13] seint kalksnøleie med samdominans av de to dvergvier-artene musøre (Salix herbacea) og polarvier (S. polaris). Musøre har rundtannete blader med tydeligere nerver på bladoverflata, polarvier har glatt bladkant og glattere bladoverflate. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1100 m o.h. ved Bøvertun (Bøverdal, Lom, Oppland).

Bilde 24

Nærbilde fra snøleie [13] seint kalksnøleie med rødsildre (Saxifraga oppositifolia) og fjellrapp (Poa alpina). Mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 25

Nærbilde fra snøleie [13] seint kalksnøleie med mosaikk av grunn flytjord og naken grus og stein. Karplanter forekommer spredt. Bildet viser blant annet snøsoleie (Ranunculus nivalis) og fjellsyre (Oxyria digyna). Mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 26

Gullmyrklegg (Pedicularis oederi) i snøleie [13] seint kalksnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 27

Snøsoleie (Ranunculus nivalis) i snøleie [13] seint kalksnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 28

Dvergsoleie (Ranunculus pygmaeus) i snøleie [13] seint kalksnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 29

Snøleie [14] seint kalkfattig fuktsnøleie dominert av duskull (Eriophorum angustifolium) og klobleikmose (Sanionia uncinata). Snøleiet er overislet deler av den korte vekstsesongen. Til venstre i bildet overgang mot nakent grus- og steinsubstrat. Mellomalpin bioklimatisk sone 1490 m o.h. ved Vesle Rundhø, Vågå, Oppland.

Bilde 30

Snøleie [14] seint kalkfattig fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone 1690 m o.h. N f Gjuvvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland), dominert av fjellfiltmose (Aulacomnium turgidum). Her, nær overgangen mot den høgalpine bioklimatiske sonen, grenser seine snøleier direkte til snøbeskytta hei (fjellhei og tundra [17] tørrgrashei). Frostvirkning er synlig i form av striper av steiner på langs av helningsretningen (bak i bildet).

Bilde 31

Snøleie [15] seint lågurt-fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone 1550 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), overrislet av smeltevann gjennom store deler av vekstsesongen. Den dominerende arten er snøull (Eriophorum scheuchzeri).

Bilde 32

Stort område med snøleie [16] seint kalk-fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), som overrisles gjennom hele vekstsesongen av smeltevann fra den store snøskavlen i bakkanten av bildet.

Bilde 33

Snøleie [16] seint kalk-fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1450 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), overrislet av smeltevann.

Bilde 34

Blindurt (Silene wahlbergella) er et karakteristisk innslag i snøleie [16] seint kalk-fuktsnøleie. På bildet vokser blindurt blant annet sammen med harerug (Bistorta vivipara). Bildet er tatt i mellomalpin bioklimatisk sone 1550 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 35

Jøkelarve (Sagina intermedia) på fuktig solifluksjonsjord i snøleie [16] seint kalk-fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1450 m o.h. på S. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 36

Snøgras (Phippsia algida) i overrislet snøleie [16] seint kalk-fuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1500 m o.h. på M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag).

Bilde 37

Nærbilde av snøleie [17] kalkfattig ekstremsnøleie; dominert av snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare). Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 38

Nærbilde av snøleie [17] kalkfattig ekstremsnøleie; dominert av krypsnømose (Anthelia juratzkana) og snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1150 m o.h. ved Halne (Hol, Buskerud).

Bilde 39

Snøleie [17] kalkfattig ekstremsnøleie (nær overgangen mot [11] seint kalkfattig snøleie); dominert av krypsnømose (Anthelia juratzkana) og med spredte, lite vitale individer av musøre (Salix herbacea). Bildet viser siste utpost for karplanters forekomst langs økoklinen snødekkevarighet (SV). Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1150 m o.h. ved Halne (Hol, Buskerud).

Bilde 40

Nærbilde av safranlav (Solorina crocea), en typisk art i snøleie [17] kalkfattig ekstremsnøleie. Mellomalpin bioklimatisk sone 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 41

Snøleie [18] intermediært ekstremsnøleie med spredt mosevegetasjon på naken omdanna skifergrus. Mellomalpin bioklimatisk sone på Dalsnibba (Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal), 1450 m o.h. De dominerende artene er krypsnømose (Anthelia juratzkana) og snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare).

Bilde 42

Snøleie [20] kalkfattig ekstremfuktsnøleie dominert av moser som vokser rett på stein- og grussubstrat. Bildet er tatt 21. juli, kort tid etter framsmelting. Langt ut i vekstsesongen tilføres snøleiet overrislingsvann fra snøskavlen som er synlig til høyre bak i bildet. Lavalpin bioklimatisk sone ca. 1150 m o.h. ved Halne (Hol, Buskerud).

Bilde 43

Snøleie [20] kalkfattig ekstremfuktsnøleie dominert av krypsnømose (Anthelia juratzkana) på grunn solifluksjonsjord mellom steiner og grov grus. Mellomalpin bioklimatisk sone 1380 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 44

Nærbilde av snøleie [20] kalkfattig ekstremfuktsnøleie dominert av krypsnømose (Anthelia juratzkana) på grunn solifluksjonsjord mellom steiner og grov grus. Mellomalpin bioklimatisk sone 1380 m o.h. langs Sognefjellsvegen (N f Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane).

Bilde 45

Snøleie [22] ekstremt kalkfuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag). Snøleiet har flekker med grunn flytjord mellom grus og stein. Det overrisles av smeltevann fra den store snøskavlen i venstre bildekant til langt uti vekstseongen (bildet er tatt 26. juli).