Sanddynemark

Sanddynemark omfatter åpne områder, fortrinnsvis men ikke nødvendigvis nær kysten, med ustabilt sanddominert substrat. Sanddynemarka er et helt særpreget, dynamisk økosystem hvis funksjon er betinget av stadig tilførsel av ny sand (oftest fra havet) med sterke vinder. Sanddynemark som forekommer i tilknytning til havet, har oftest variasjon langs en dynestabiliseringsgradient fra stranda mot landsiden. Langs denne gradienten, som til dels er en primærsuksesjonsgradient, avtar sandtilførselen mens substratstabiliteten og jordsmonnstjukkelsen gradvis øker. Lengst inne på landsiden, vil sanda være så stabil at sanddynemarka utvikler seg til fastmarksskogsmark (dersom den ikke omformes til kultur- eller kunstmark gjennom langvarig hevd).

Sanddynemark er først og fremst knyttet til relativt sterkt eksponerte kyststrekninger, og finnes langs store deler av norskekysten (Bilde 1–7, 11). Sanddynemark kan også forekomme (som små fragmenter) et godt stykke fra kysten på gamle strandlinjer (Bilde 8) dersom vindvirkningen er sterk nok til å holde marka åpen. Dessuten kan sanddynemark forekomme på flate sanddominerte banker ovenfor flomsonen langs elver, som er utsatt for de samme prosessene som i kystnær sanddynemark (f.eks. langs Tanaelva i Finnmark).

Elver som graver seg gjennom sanddominerte morener kan gi opphav til sanddominert åpen skredmark (grunntyper [2] nakent sandskred og [5] sandskred-eng), formet av massetransport i skråninger (se Artikkel 11). I store sandskred, som i Folldal i Hedmark (Bilde 9–10), kan imidlertid vinden erodere morenene også langt utenfor det området som er utsatt for elveundergraving. Slik mark skal typifiseres som sanddynemark (og vil oftest tilgøre grunntype [4] erodert dyne).

Sanddynemark er et svært karakteristisk natursystem, betinget av store sandforekomster (eller sandtilførsler) og formet av vinden (Bilde 1, 6–10). Ytterligere informasjon om prosessene som former sanddynemarka finnes i beskrivelsen av økoklinen dynestabilisering (DS), som fanger opp variasjonen innen sanddynemarka fra fjæresonegrensa til stabil mark innenfor dynene, og i Artikkel 17 om vinden som miljøfaktor og geomorfologisk agens (aeoliske prosesser).

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 34 – våtmarkssystemet åpen myrflate (V6) og fastmarkssystemet sanddynemark (T13)
Avgrensningskommentar 38 – konstruert fastmark (T2) mot sanddynemark (T13), åpen skredmark (T18) og boreal hei (T26)
Avgrensningskommentar 53 – kystnær grus- og steinmark (T12) mot sanddynemark (T13)

Sanddynemark deles i fem grunntyper på grunnlag av tre økokliner (Fig. 1):

Massebalanse: vinddeflasjon (MB–C)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Dynestabilisering (DS)

Valg av økokliner og trinn

Hovedøkoklinen i sanddynemark er dynestabilisering (DS), som er en kompleks økoklin (med tre trinn, fra trinn 1 ustabil dyne til trinn 3 etablert dyne) med aspekter av primær suksesjon, vindforstyrrelse, massebalanse og mineralnæringstilgang (Bilde 1–5) Sanddynemark på alle tre trinn langs økoklinen dynestabilisering (DS) kan utsettes for vinddeflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C)] som, dersom vinddeflasjonen får fortsette lenge nok, fører til en endring fra trinn C1 normal mark.til trinn C2 deflasjonsmark (Bilde 5–7, se også Bilde 8–10) Sanddynemark er vanligvis veldrenert [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A1 veldrenert mark] fordi sand er et lettdrenert substrat. Ved framskridende vinderosjon (se Artikkel 17) kan imidlertid sanda eroderes helt ned til grunnvannsnivået. På slike steder finnes en karakteristisk fuktmark [vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark, som svarer til grunntype [5] dynetrau; Bilde 6, 11] kunne utvikles når sanda over tid stabiliserer seg igjen (dynetrau kan også i spesielle tilfeller huse ferskvanns- eller våtmarksnatur (se avgrensningskommentar mellom åpen myrflate og sanddynemark).

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i fem grunntyper basert på tre økokliner er vist i Fig. 1 og illustrert i Bilde 1–11. Normaltilstanden i sanddynemark er at sanden bindes gjennom dynestabilisering, det vil si variasjon langs dynestabilisering (DS) fra trinn 1 til trinn 3, men uten at vinden er så sterk at den forårsaker deflasjon [massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C1 normal mark]. På steder uten vinddeflasjon forblir sanddynemarka veldrenert; grunnvannsspeilet befinner seg vanligvis langt under markoverflata. Vinddeflasjon kan imidlertid forekomme på alle trinn langs økoklinen dynestabilisering (DS). Eroderte sandområder har samme karakter (naken sand eller ytterst sparsomt vegetasjonsdekke) uansett hvilket trinn langs dynestabilisering (DS) som var utgangspunktet. Det er derfor ikke hensiktsmessig å skille mellom trinn langs dynestabilisering (DS) innenfor massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark.

Fordi utvikling av sanddyne-fuktmark (dynetrau) forutsetter erosjon, er dynetrau (og vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) trinn A2 fuktmark) uløselig knyttet til massebalanse: vinddeflasjon (MB–C) trinn C2 deflasjonsmark.

Antallet grunntyper reduseres dermed fra 3·2·2 = 12 kombinasjoner av trinn langs de tre viktige økoklinene til 5 (Fig. 1).

Sammenlikning med typeinndeling i andre arbeider

De praktiske navnene på grunntypene i Fig. 1 følger Høiland (1978); se også beskrivelsen av økoklinen dynestabilisering (DS).

To lokale basisøkokliner er inkludert i beskrivelsessystemet for sanddynemark (Fig. 2):

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF), som er inkludert i beskrivelsessystemet fordi sanddynemark mange steder har vært nyttet som beite- og/eller slåttemark [grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 2 svært ekstensiv grunnleggende hevd, i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd]. For arealenheter preget av hevd, skilles mellom grunnleggende hevdform (HF) trinn Y1 slått og trinn Y2 beite. Mer intensiv hevd (grunnleggende hevdintensitet (HI) trinn 3 langvarig ekstensiv grunnleggende hevd eller mange steder forårsaket utvikling fra sanddynemark til kulturmarkseng. En god del sanddynemark er også oppdyrket til åker og kunstmasrkseng.

Sanddynemark forekommer spredt langs fastlandskysten, først og fremst i umiddelbar tilknytning til stein-, grus- og sandstrand [2] sand-forstrand (på landsiden ovenfor og innenfor fjæresonens øvre grense), det vil si på steder der kysten er relativt sterkt vind- og bølgeeksponert og løsmassene er sanddominerte. Forekomstområdet omfatter bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn A1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB) samt bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B1 arktisk tundra-krattsone (ASHTZ) på nordkysten av Finnmark. Det finnes betydelig variasjon i artssammensetning innenfor hovedtypen; særlig utmerker de store sanddynemark-områdene på sørkysten av Lista (Listastrendene, Vanse, Farsund, Vest-Agder; Bilde 6–7, 11) seg ved forekomst av sørlige kystbundne sandbunnsprefererende arter som sandskjegg (Corynephorus canescens), bustsmyle (Deschampsia setacea) og strandtorn (Eryngium maritimum). Bioklimatisk seksjonstilhørighet er sannsynligvis ikke viktig for artssammensetningen i sanddynemark. Hovedtypen forekommer spredt opp til øvre marine grense i tilknytning til ’fossile’ strandlinjer (Bilde 8), samt under helt spesielle forhold over den marine grense (Bilde 9–10).

Beskrivelsessystemet for sanddynemark (Fig. 3) inneholder tilstandsøkokliner for aktuell bruk [aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF)], mens tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning [ferdsel med tunge kjøretøy (FK), slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE), og fremmedartsinnslag (FA)] fanges opp av generelle tilstandsvariabler. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante. Sanddynemark mangler tresjikt, men kan (i et suksesjonstrinn mor fastmarksskogsmark) ha et busksjikt. Forekomsten av et busksjikt fanges opp av tilstandsvariabelen sjiktning (SJ).

Beskrivelsessystemet for sanddynemark inneholder bare objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet (se Fig. 4), som inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer.

Landformenheten flygesanddyne (VP–1) er uløselig knyttet til de to grunntypene [1] hvit dyne og [4] erodert dyne, mens øvrige grunntyper omfatter stabiliserte sanddyner som i geologisk forstand må betraktes som ’fossile’. Landformvariasjon er derfor ikke direkte relevant for å beskrive variasjon innenfor denne hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.