Arktisk-alpin grunn våtmark består av sand- og grusflater uten eller med lite innhold av organisk materiale, men som holdes veldig fuktige fordi smeltevann fra snøfonner renner over marka store deler av sommeren. Plantene som vokser i arktisk-alpin grunn våtmark er arter som også finnes i myr og kildeområder. Mose kan dominere, men det dannes ikke noe torvlag. Denne naturtypen finnes bare på høyfjellet og på Svalbard (Arktis).

Kort om hovedtypen

Arktisk-alpin grunn våtmark omfatter karakteristiske arktiske og alpine våtmarkssystemer uten torvdannelse (Bilde 1). Typiske forekomster av arktisk-alpin grunn våtmark finnes på flate eller svakt hellende sand- og grusflater uten eller med svært lavt innhold av organisk materiale, som overrisles av smeltevann gjennom store deler av sommeren. Arktisk-alpin grunn våtmark forekommer ofte nedenfor seint utsmeltete snøfonner, men har ikke sjøl langvarig snødekke (og hører derfor ikke til fastmarkshovedtypen snøleie). Moser dominerer, ofte sammen med spredte karplanter. Arktisk-alpin grunn våtmark har fellestrekk både med myr og med kilde; artsutvalget består ofte av en blanding av ’myrarter’ og ’kildearter’.

Utfyllende beskrivelse

Arktisk-alpin grunn våtmark omfatter områder som både økologisk og med hensyn til artssammensetning har likhetstrekk med kilde, myr, snøleie og flommark. Forskjeller fra kilde og myr er drøftet i avgrensningskommentar mellom våtmarkssystemer (V) og fastmarkssystemer (T). Arktisk-alpin grunn våtmark inneholder en del arter som er vanlige i kilder [slike som vrangnøkkemose (Warnstorfia exannulata), som mangler på Svalbard, og blodnøkkemose (W. sarmentosa)] sammen med arter som normalt mangler i kilder. Snøull (Eriophorum scheuchzeri) er et eksempel på en myrart som ofte dominerer i arktisk-alpin grunn våtmark (Bilde 2).

På Svalbard dominerer oftest fjellbunke (Deschampsia alpina) i arktisk-alpin grunn våtmark, en vegetasjonsutforming som kun finnes i tilliggende deler av Arktis. Denne arten er også viktig på fastlandet, men dominerer der mer flekkvis (Bilde 3). Sneller (Equisetum spp.) er særlig hyppige i arktisk-alpin grunn våtmark, og dvergsyre (Koenigia islandica) kan være en karakteristisk art (Bilde 4). Det synes å være forskjeller mellom fastlandet og Arktis med hensyn til hvordan arktisk-alpin grunn våtmark forekommer i terrenget. Høyt til fjells på fastlandet er snøfonnene større enn på Svalbard, derfor er også tilførselen av smeltevann til avrenningsområdene større. På Svalbard finnes arktisk-alpin grunn våtmark på svakt konkave sletter med lite snø (og følgelig lite tilsig av smeltevann), der den lave temperatursummen i vekstsesongen reduserer permafrostsmeltinga slik at stagnerende smeltevann blir stående og det utvikles en våtmark.

Et økologisk likhetstrekk mellom arktisk-alpin grunn våtmark (først og fremst på det norske fastlandet) og overrisla snøleie, er tilførselen av smeltevann gjennom store deler av vekstsesongen. De fleste typiske snøleiearter mangler imidlertid i arktisk-alpin grunn våtmark fordi snødekket ikke er langvarig.

Når smeltevann fra snøfonner som risler ut over arktisk-alpin grunn våtmark fører med seg finmateriale (silt, sand og fin grus) som sedimenteres i våtmarka. Vanligvis er mengden av sedimentert materiale beskjeden, og sedimentasjon er begrenset til perioder med svært aktiv snøsmelting. Med økende mengder av sedimentert materiale øker likheten mellom arktisk-alpin grunn våtmark og flommarkshovedtypen åpen flomfastmark.

Natursystem-hovedtypen kan dekke store arealer på Svalbard, mens dens forekomst på det norske fastlandet er mer begrenset. Der forekommer den hyppigst i mellomalpin bioklimatisk sone, med enkeltforekomster i øvre del av lavalpin sone.

Avgrensning mot andre hovedtyper

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 28 – sterk kaldkilde (V4) og åpen myrflate (V6) mot arktisk-alpin grunn våtmark (V9)
Avgrensningskommentar 29 – våtmarkssystemene sterk kaldkilde (V4), åpen myrflateflate (V6), arktisk permafrost våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9) mot fastmarkssystemet mosetundra (T16)
Avgrensningskommentar 36 – arktisk permafrost-våtmark (V8) og arktisk-alpin grunn våtmark (V9)

Kort om grunntypeinndelingen

Arktisk-alpin grunn våtmark deles i to grunntyper på grunnlag av én økoklin (Fig. 1):

Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

Arktisk-alpin grunn våtmark er ikke tidligere beskrevet som egen naturtype, og variasjonen innen hovedtypen er mangelfullt kjent. De forekomstene av arktisk-alpin grunn våtmark som er kjent på det norske fastlandet, er knyttet til sand- og grusflater som overrisles av smeltevann med moderat innhold av mineralnæringsstoffer. Det synes som om arktisk-alpin grunn våtmark på fastlandet oftest plasserer seg til kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær (R. Halvorsen, pers. obs.), dominert av Warnstorfia exannulata og W. sarmentosa, men det er ikke umulig at det også finnes arktisk-alpin grunn våtmark som best karakteriseres som trinn 3 moderat kalkfattig (sjøl om ingen slike er beskrevet). Utforminger rikere på mineralnæring [kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik] er kjent, mens det er usikkert hvorvidt trinn 6 kalkmark forekommer.

Det er ikke kjent at andre økokliner er viktige i denne hovedtypen.

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Grunntypeinndelingen deler arktisk-alpin grunn våtmark i kjente typer på grunnlag av økoklinen kalkinnhold (KA) (se Fig. 1). Eventuelle sporadiske forekomster av kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig og/eller trinn 6 kalkmark slås sammen med henholdsvis trinn 4 intermediær (grunntype [1]) og trinn 5 kalkrik (grunntype [2]).

Andre lokale basisøkokliner

Foreløpig er det ikke kjent at andre økokliner enn kalkinnhold (KA) gir opphav til variasjon i artssammensetning innen arktisk-alpin grunn våtmark.

Regional variasjon

Arktisk-alpin grunn våtmark finnes på det norske fastlandet og på Svalbard, i bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) trinn A6 mellomalpin sone (MA) og bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B3 mellomarktisk tundrasone (MATZ). Eventuell preferanse for bioklimatiske seksjoner (BH) er ikke kjent. Den regionale variasjonen i artssammensetning innen hovedtypen er mangelfullt kjent. Kunnskap om hvor hovedtypen forekommer, er også mangelfull.

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for arktisk-alpin grunn våtmark inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 2).

Objektinnhold

Beskrivelsessystemet for arktisk-alpin grunn våtmark inneholder for fullstendighetens skyld de generelle variablene (objektenheter uten direkte betydning for artsmangfoldet; se Fig. 3) som inngår i beskrivelsessystemet for våtmarkssystemer, men det er svært lite sannsynlig at noen av disse objektenhetene forekommer i arealenheter med arktisk-alpin grunn våtmark.

Landformvariasjon

Landformvariasjon er ikke direkte relevant, verken for avgrensning av arktisk-alpin grunn våtmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.

Bilde 1

Arktisk-alpin grunn våtmark [1] intermediær arktisk-alpin grunn våtmark finnes i høyfjellet. Bildet viser et større våtmarksområde med denne naturtypen på i mellomalpin bioklimatisk sone 1390 m o.h. på Kattuglehøi i Grimsdalen (Dovre, Oppland). Arktisk-alpin grunn våtmark karakteriseres av et sparsomt vegetasjonsdekke over naken grus og sand, som periodevis er dekket av svært grunt vann. Steiner stikker opp her og der. Det er ingen torvproduksjon.

Bilde 2

Arktisk-alpin grunn våtmark [1] intermediær arktisk-alpin grunn våtmark domineres ofte av snøull (Eriophorum scheuchzeri). Mellomalpin bioklimatisk sone 1390 m o.h. på Kattuglehøi, Grimsdalen, Dovre, Oppland.

Bilde 3

Arktisk-alpin grunn våtmark [1] intermediær arktisk-alpin grunn våtmark med dominans av fjellbunke (Deschampsia alpina) er typisk for Svalbard, men arten er også vanlig i denne naturtypen på det norske fastlandet. Mellomalpin bioklimatisk sone 1390 m o.h. på Kattuglehøi, Grimsdalen, Dovre, Oppland.

Bilde 4

Ettårige planter er sjeldne i naturmark i fjellet, men dvergsyre (Koenigia islandica) forekommer lokalt som dominerende art i arktisk-alpin grunn våtmark [1] intermediær arktisk-alpin grunn våtmark. Bildet er fra mellomalpin bioklimatisk sone 1390 m o.h. på Kattuglehøi i Grimsdalen, Dovre, Oppland.