4-5 Skog- og forfjellsvidde

Skog- og forfjellsvidde omfatter åser og åsplatåer fra over marin grense opp til og med seterregionens vidder. Begrepet forfjell er knyttet til slettelandskapet som omkranser fjellkjeden. Forfjell finnes særlig sør, øst og nord i Norge, mens forfjellssonen som oftest mangler i vest. Begrepet skogvidde er knyttet til slettelandskapet nedenfor seterregionen. Et typisk eksempel er Hedmarksvidda.

Begrepet forfjell (Rudberg 1968) er knyttet til slettelandskapet som omkranser fjellkjeden. Store deler av seterlandskapet i Øst-Norge er typisk forfjellsviddelandskap (Bilde 3). I seterlandskapet er mange steder den faktiske skoggrensa (se Artikkel 4 for definisjoner på, og drøfting av, skoggrensebegreper) lavere (til dels betydelig lavere) enn den klimatiske skoggrensa, på grunn av avskoging, beite og seterdrift (hvorved fastmarksskogsmark ble konvertert til boreal hei). Intensiteten i utnyttelsen av dette landskapet har blitt sterkt redusert i løpet av det andre store hamskiftet i jordbruket (etter 2. verdenskrig; se beskrivelsen av natursystem-hovedtypen boreal hei), og store deler av det tidligere åpne seterlandskapet gror nå igjen.

Fordi den faktiske skoggrensa dels faller sammen med den teoretiske (klimatiske og edafiske) skoggrensa og dels ikke gjør det, samtidig som den faktiske skoggrensa er i rask endring både på grunn av redusert bruk og endringer i klimaet, er skoggrense et vaskelig landskapstypekriterium. I mangel av et bedre kriterium, er likevel grensa mellom skog- og forfjellsvidde og høyfjellsvidde i NIN versjon 1.0 trukket ved den klimatiske skoggrensa. Arealenheter av slettelandskap med mer enn 50 % av arealet under den klimatiske skoggrensa tilhører landskapstypen skog- og forfjellsvidde.

Det er stor variasjon i vegetasjon innenfor skog- og forfjellsvidde, blant annet med hensyn til arealfordeling mellom fastmarksskogsmark og boreal hei. Innen boreal hei er det også stor tilstandsvariasjon [langs tilstandsøkoklinene aktuelt bruksregime (BR) og gjengroingsstatus (GJ)], betinget av nåværende og tidligere seteraktivitet. Vidstrakte myrer dekker mange steder store arealer i det flate skog- og forfjellslandskapet.

Karakteristiske landskapsdeler er elveløp, innsjø og våtmarksmassiv.

De arealmessig viktigste natursystem-hovedtypene er boreal hei og fastmarksskogsmark. Stedvis (særlig i høytliggende områder med fast bosetting og i seterområder) dekker kulturmarkseng og åker og kunstmarkseng betydelige arealer.

Ulike typer morenerygger [mange ulike landformenheter innenfor avsetningsformer knyttet til breer (AB), inkludert ende- og sidemorene (AB–1), drumlin og radiære morenerygger (AB–3), rogenmorene (AB–4) og esker (AB–6)] er vanlige. Også deltaavsetninger [delta (AR–1)] forekommer. Skog- og forfjellsvidde kjennetegnes av et stort mangfold av grunntyper innenfor våtmarksmassiv.