Storskarven hekker i kolonier. Reirene til den nordlige underarten plasseres helt åpent på bakken, gjerne på de ytterste holmer og skjær. Den sørlige underarten hekker ofte i trær.

Storskarv er den største av våre to skarvearter. Den forekommer i to underarter i Norge; den marine underarten Phalacrocorac carbo carbo, og den mer kontinentale underarten Phalacrocorax carbo sinensis. Begge skarveartene er typiske fiskespisere.

Kjennetegn

Storskarven er en stor svart sjøfugl med en blåaktig metallglans i fjærdrakten. Den er omtrent på størrelse med en gås. Den forekommer i to underarter i Norge; den marine underarten Phalacrocorac carbo carbo, og den mer kontinentale underarten Phalacrocorax carbo sinensis (som også kalles mellomskarv). Begge underartene har en karakteristisk hvit strupeflekk. Voksne fugler i parringsdrakt har også en tydelig hvit flekk på låret, mens mellomskarven i tillegg har en god del hvitt på sidene av halsen og nakken. Ungfuglene er mer eller mindre lyse i buken.

Biologi

De første storskarvene begynner å samle seg ved koloniene allerede i begynnelsen av april. De gamle hannene er først ute, og finner ofte tilbake til fjorårets reirplass. Hannene er nå i sin fineste prakt med glinsende svart fjærdrakt og de lett synlige hvite partiene på lår (begge underartene) og hode (mellomskarven). Disse hvite flekkene spiller en viktig rolle i paringsspillet. Skarvene flagrer med vingene så hvitflekken vekselvis tildekkes slik at det ser ut som en blinkende lykt på avstand. Dette tiltrekker hunnene som inspiserer de ulike hannene og deres reirplasser. Så snart paret er etablert, parrer de seg og bygger ferdig reiret. Etter kort tid legges de 3-4 (2-7) grønnblå eggene som ruges i en måneds tid. Hos den atlantiske storskarven blir de fleste eggene lagt i midten av mai, men på denne tiden har allerede de første ungene sett dagens lys hos den kontinentale underarten (mellomskarven). Andre, særlig yngre fugler legger ofte ikke egg før langt ute i juni, og de som mislykkes med de første eggene kan også legge nye på denne tiden. På den måten blir det stor spredning i alder hos ungene som vokser opp. En finner ikke sjelden skarvunger i reira så seint som i august, på en tid de fleste har forlatt kolonien. Det er bemerkelsesverdig at i landets østligste kolonier, i Sør-Varanger, starter eggleggingen allerede i april, mens det ennå er vinterlige forhold på hekkeplassene. Dette kan ha sammenheng med den gode tilgangen på næring når lodda kommer inn til kysten for å gyte. Storskarvens unger forlater reiret etter ca. 50 dager, men blir fortsatt matet av foreldrene i flere uker framover. Et storskarvpar produserer i gjennomsnitt 2,5 unger pr. år, men bare omkring 30 prosent av ungene overlever sitt første leveår. Hos voksne skarver er den årlige overlevelsen omkring 80 prosent. De fleste storskarvene er rundt fire år gamle før de kan gjennomføre vellykket hekking.

På kysten av Trøndelag og Helgeland ligger koloniene på små holmer og skjær ytterst i skjærgarden. Disse koloniene er ofte store, opptil et par tusen par. Lenger nord er koloniene oftest mindre og ligger gjerne på klipper ut mot havet. I Finnmark er det vanlig at storskarvene hekker i fuglefjell og bratte berg, også på fastlandet. Særlig i Øst-Finnmark kan en finne kolonier inne i fjordene. Slike lokaliteter ligger ofte utilgjengelige til for landpredatorer. I vinterhalvåret er skarvene avhengig av trygge hvile- og overnattingsplasser på land siden de ikke kan oppholde seg på sjøen i lengre tid. Noen steder flyr de daglig flere mil fram og tilbake mellom fiske- og overnattingsplassene.

Storskarven søker næring ved å dykke ned mot bunnen, oftest bare på noen få meters dyp. Hos oss fisker storskarvene som regel alene, men de kan samle seg i store flokker der det er konsentrasjoner av fisk. Da kan skarvene drive fiskestimene foran seg og dykke samtidig. Storskarven er en meget effektiv fiskepredator som bare bruker en liten del av dagen til næringssøk. Størstedelen av tiden sitter den på sine faste hvileplasser og fordøyer maten. Typisk næring hos den atlantiske underarten er torskefisk på 100–300 g, opp til 700 g, mens den kontinentale underarten (mellomskarven) hovedsakelig beiter på brakkvannsfisk. Andre prefererte arter er sild, lodde, flyndrefisker og ulker, men matseddelen er meget omfattende.

Storskarvene får en hvit flekk på låret i hekketiden. I tillegg farges hodet og deler av halsen hvit. Den kontinentale underarten (mellomskarv) har mye mer hvitt i hode og hals enn den nordlige underarten.

Utbredelse

Storskarven har en nær kosmopolitisk utbredelse, men mangler i Sør-Amerika. Den atlantiske storskarven som helt til det siste har vært enerådende i norske farvann, er den største av alle skarver og hekker ved Nord-Atlanterens kyster. Foruten Norge, som har den største bestanden, finnes den på De britiske øyer, Island, Grønland, østkysten av Canada og Nord-Frankrike. De østligste koloniene ligger på Murmansk-kysten og i Kvitsjøen.

I Norge hekker den Atlantiske storskarven langs kysten fra Hordaland nordover til grensen mot Russland. Det viktigste hekkeområdet er gruntområdene på Trøndelags- og Helgelandskysten, men det er også mange kolonier langs kysten fra Vesterålen til Finnmark. I de seinere åra har også den litt mindre mellomskarven begynt å hekke i Norge, med kolonier på kyststrekningen fra Østfold til Rogaland.

Bestandsstatus

Hekkebestanden av den atlantiske underarten i Norge teller om lag 21 000 par, omtrent det samme som den ble anslått til på begynnelsen av 1980-tallet. Det er beregnet at bestanden i vinterhalvåret er noe over 100 000 individer. Av disse overvintrer ca. ¼ i utlandet, slik at vi trolig har omkring 80 000 storskarver hos oss midtvinters. Hekkebestanden av mellomskarv teller ca. 2500 par.


Trait

Kystbunden, bentisk beitende
2-4 år
27 år
Fisk
3-4 (2-7)
ca. 26-29 døgn, begge foreldrene ruger
45-50 dager
Snarveier